1) Klarte dere å seile mesteparten av tiden eller gikk dere mye for motor? Lå dere mest på svai eller ved brygge? Hvor mye strøm brukte dere?

Det ble logget en totalt utseilt distanse på ca. 56,000 nautiske mil (som tilsvarer omtrent to ganger jorda rundt ved ekvator), hvorav ca. 20,000 (35%) var for motor eller motorseiling. Turen ble gjennomført på 3285 dager. Nesten tre fjerdedel (70%) ble tilbragt i havn, 15% til sjøs og resten (15%) på reiser hjem eller til lands. Med andre ord oppholdt vi oss 5.5 ganger så lenge i havn og på land som til sjøs, som det fremgår av denne oppsummeringen:

(*) Godt og vel en tredjedel (65) av marina-anløpene var i Norge under det et år lange oppholdet der.

1) MOTORBRUK:

Motor og Motorseiling:	4233 timer (176 døgn)	82%
Batterilading	928 timer ( 39 døgn)	18%
Totalt motorbruk over 9 år:	5161 timer (215 døgn)	100%
Totalt motorbruk pr. år:	570 timer ( 24 døgn)

2) DIESELFORBRUK: 9300 liter (1.8 liter pr. time)

Billigst diesel fikk vi i Algerie (USD 0.03 pr. liter) og Indonesia (USD 0.10 pr. liter).

3) STRØMFORBRUK

Vi hadde 2 x 170-ampere "deep cycle" batterier ombord, et startbatteri kun til maskinen og et forbruksbatteri som ble benyttet til alt annet, dvs. kabinlys, radar, kjøleskap, kommunikasjons og navigasjonsutstyr. Strømforbruket vårt var på ca. 80 - 90 amperetimer pr. døgn. Fire solcellepaneler produserte ca. 80 amperetimer pr. døgn (basert på 8-10 timers sol pr. dag). Når vi seilte og måtte bruke både radar og navigasjonslys mens kjøleskapet sto på, produserte ikke solcellepanelene nok strøm, så vi måtte kjøre motoren for å lade opp forbruksbatteriet.

2: Forlot dere båten noen ganger?

Ja, båten lå i opplag på land seks ganger; fire p.g.a. vinter og/eller orkan/syklonsesong, vedlikehold og bunnstoffing, en p.g.a. stoffing og en p.g.a. reparasjoner. Opplagsplassene var i disse landene:

(*) Hjemreise med fly

Med unntak av Norge, var det aldri noe problem å forlate båten på noen av disse stedene i lengre perioder. De lokale tollmyndighetene plomberte ganske enkelt båten, en formalitet som gikk ut på å underskrive noen få dokumenter til en ubetydelig pris. Mot bevis på gyldig forsikring, tok marinaen ansvar for båten i vårt fravær. i Norge, derimot, ble vi tvunget til å momse, fortolle og betale hestekraftavgift, siden vi ønsket å være borte fra båten i mer enn seks måneder. Vi vil ikke få tilbake dette beløpet dersom vi bestemmer oss for å seile sørover igjen om noen år til varmere strøk.

3) Ble dere liggende lenge noen steder? Hvorfor?

(*) Hjemreise med fly

4) Hadde dere noensinne ankringsproblemer?

Av 316 ankerplasser, hvor vi lå på svai fra minst et døgn til maximum to uker, mistet vi ankerfestet bare syv ganger. Kun to av disse tilfellene kan anses å ha vært kritiske med hensyn til båtens sikkerhet.

Av de tre ankrene vi hadde ombord, Northill (25 kg), Bruce (15 kg) og Danforth (15 kg), var vi mest fornøyd med Bruce. Vi hadde 50 meter 5/8" kjetting og la alltid ut minst 5 ganger dybden. Vi brukte sjelden mer enn et anker om gangen. De få gangene vi la ut to ankere fikk vi store problemer. Grunnen til det var at i løpet av værforandringer hadde vinden en tendens til å dreie 180 grader på et blunk samtidig som den blåste opp kraftig. Dersom det var nødvendig å lette anker i en fart og flytte, var det da nesten umulig å få opp begge to i en fei. Dette opplevde vi et par ganger i Middelhavet, hvor det etter våre erfaringer var særdeles ustabile ankerforhold.

En god ide var å male ankrene hvite. Slik syntes de godt på bunnen i klart vann - i Indonesia på 20 meters dyp!

5) Hva slags skipslogg førte dere?

Reisen ble behørig dokumentert og resulterte i hele 24 loggbøker a 100 ark hver, dvs. 2400 ark eller 4800 sider! Først brukte vi "Reed's Log Book for Yachts". Men etterhvert ble det for dyrt. Så etter fem slike, laget vi resten selv. Vi streket opp rubrikker etter eget skjønn, som følger:

Venstre side: Dato:........... Fra.......... Til........

Time | Course | Latitude | Longitude | Log | Wind Speed | Sea Condition | Barometer| Temperature | Distance(log/GPS) | Speed(log/GPS) | GPS "to go"/Engine Hrs.

Høyre side: Merknader:

Nederst på siden ble døgnet oppsummert med antall nautiske mil og gjennomsnittsfart ifølge både log og GPS, motortimer og et "running total" både for distanse og motortimer. Avtroppende vakt ajourførte loggen, dvs. hver fjerde time om dagen og hver tredje time om natten, medmindre forholdene ikke tilsa at det var fornuftig å gjøre det oftere.

I tillegg til "Skipets Logg" hadde vi en "Maintenance Log" hvor absolutt alt utstyr var katalogisert og reparasjoner og vedlikehold notert.

Reisen resulterte i over 5000 lysbilder og minst like mange vanlige papirbilder.

6) Kom dere ut for mye dårlig vær? Sterk vind? Høye bølger? Hvordan visste dere hvor det var best å befinne seg til enhver tid?

For å ta det siste først: Reiseruta ble stort sett planlagt og gjennomført ifølge opplysninger hentet fra Jimmy Cornell's "World Cruising Routes", et nyttig oppslagsverk som inneholder verdifulle beskrivelser om reiseruter og distanser, de beste årstidene når man kan vente seg de gunstigste vær og vindforhold for de forskjellige etappene jorda rundt, og hvor de mest ekstreme værsystemene befinner seg på kloden. Slik holdt vi oss på såkalte "trygge" breddegrader og klarte stort sett å befinne oss "på rett sted til rett tid". Vi var alltid opptatt av å koordinere ruta med optimale værmønstere, f. eks. Stillehavet (april-oktober) og Caribbean (november-mai). Slik mener vi at vi klarte å unngå dramatiske værsystemer med ekstrem vindstyrke, strøm og bølgehøyder som enkelte jordomseilere kan berette om.

Bortsett fra en del hissige "tropesqualls", d.v.s. kortvarige uværsregnbyger med storm i kastene, hadde vi aldri sterkere vind enn 40-45 knop i lengere perioder. Faktisk opplevde vi sjelden vind sterkere enn 30-35 knop. Så vi kan ikke skryte av å ha overlevd flerfoldige stormer "med bølger så høye som hus"..... Sterk kuling, ja. Med liten storm i kastene. Kanskje en fire-fem av to-tre døgns varighet. Disse fikk vi på vestkysten av Nicaragua og Costa Rica, over Atlanteren, nedover Portugalskysten, i Middehavet et par ganger og nordover i Rødehavet.

Apropos bølger. Det er sandelig ikke lett å bedømme bølgehøyden. Vi tror neppe vi har opplevd bølger over 5 meter, selv om det har sett sånn ut noen ganger, og selv om andre medseilere har påstått det motsatte. Har vi vært heldige? Eller kan det være at langturseilere overdriver en smule, mon tro?

Men faktisk kan vi skryte av å ha vært i en orkan! 70-80 knop, må vite! Riktignok overrumplet den oss mens vi lå ved kai i Marokko og varte heldigvis bare et par timer. Men det var ille nok, for Martin var nyoperert for prolaps, og jeg fikk mitt fulle hyre med å få "macho" muslimer, som nødig lar seg beordre av "det svake kjønn", til å hjelpe til med fortøyningene. Heldigvis slapp vi fra det med skrekken - og en skjev rekkestøtte...

Den helt store dramatikken uteble heldigvis. Ikke brakk vi masten. Ikke mistet vi riggen overbord. Vi kullseilte heller aldri men tok alltid forhåndsregler i forkant av havkryss ved å surre fast komfyr og batterier, ankere og kjetting og satte hengsler og kraftige låser eller sjakler på alle luker og dørkplater. Øyekroker var montert i cockpit til å huke seg fast med sikkerhetsselen og løpelinene var alltid på plass langs dekket. Rekka har vært under vann noen ganger, men aldri bommen. Båten har aldri krenget mer enn 45 grader. Noen store sjør fant veien over hekken og ned i cockpiten, men aldri så mye grønt vann at det var foruroligende. Vi falt heller aldri overbord. Vi var påpasselige med å ha sikkerhetsselen på og hektet oss fast om nettene og i dårlig vær. Redningsvest brukte vi forresten aldri.

7) Hvor var det best/værst å seile?

Den beste seilingen opplevde vi i østpassaten i Caribbean, i nordvestpassaten sørover langs Portugalkysten, innenfor korallrevene i Tonga og i Tyrkias beskyttede farvann. Den værste, eller mest frustrerende seilingen erfarte vi nordover i Rødehavet (nordavind) og i Middelhavet's mange beryktede vindsystemer; Levanter og Mistral, Scirocco og Meltemi. Enten for mye eller for lite vind ("feast or famine") gjorde seilasene der langt fra ideelle. Den mest stressende etappen for oss var Den engelske kanal i sterk strøm og dårlig sikt med kontinuerlig fraktskipstrafikk og kryssende hurtigferger. Minst vind/vindstille fikk vi i Sørkinahavet (5 døgn).

8: Hvor lange var de lengste havkryssene? Hvor lang tid tok de? Hvor fort seilte dere?

De lengste havkryssene var over Stillehavet fra Galapagos til Hiva Oa i Marquesas (24 døgn og 2920 nm utseilt distanse) og over Atlanterhavet fra Gran Canaria til Trinidad (23.5 døgn og 2982 nm). Den raskeste seilasen (6 døgn -6.3 knop) var fra Vancouver til San Francisco (nordvesten) og i de Nederlandske Antiller (østpassaten) hvor vi formelig surfet mellom ABC-øyene i en fart av 10-12 knop. Raskest utseilt distanse på et døgn var 158 nm - 6.6 knop. Jordomseilingens gjennomsnittsfart - og distanse pr. døgn: 4.7 knop og 111 nm.

9: Nevn noen av reisen's høydepunkter!

- Nærkontakt med fremmede kulturer, spesielt de primitive
- Kryssing av ekvator og vårt eget kjølvann jorda rundt
- Californias og Mexicos illrøde solnedganger og milelange, kritthvite sandstrender
- Panama - og Korint-kanalene
- Paradisiske ankerplasser
- Bakgatene
- Snorkling i laguner og på rev blandt fargerik korallfisk,undervannsflora og fauna
- Byttehandel med innfødte, spesielt Salomonøyenes dyktige treskjærere
- Å kunne hjelpe fattige mennsker på avsidesliggende steder (med briller, førstehjelp og diverse annen "ekspertise", en slags "u-hjelp"!)
- En opplevelse hvor vi hjalp en Kunaindianerfamilie i San Blas (Panama) frakte et lik på Nor Siglar's dekk fra en øy til en annen
- Forsinkelsen i Marokko (p.g.a. Martin's ryggoperasjon), som resulterte i at vi nærmest "adopterte" familien som tok så godt vare på oss der
- Samholdet mellom langturseilerne
- Kontakt med radioamatorer jorda rundt - spesielt norske
- Brevpakkene hjemmefra (før e-postens inntog)
- Møte med norske langturseilere som kjente oss igjen fra artiklene i Seilas
- Møte med Shimon Peres i Israel

10) Hva med mindre hyggelige opplevelser?

- SJØSYKE -
- Kollisjon med hval
- Skadet mannskap under liten storm i Papagayogulfen (Nicaragua)
- "Nestenhavarier" da ankerfestet løsnet i Honduras og Hellas
- Nødanløp og bevepnet overvåkning i Algerie
- Hyppige ryggplager og Skippern's prolapsoperasjon i Marokko
- Grunnstøtinger i Fiji og Indonesia
- Innbrudd i Thailand og Gibraltar, abortert forsøk i Algerie
- Elektrolyse
- Urolige, krigsherjede land
- Utrygge piratfarvann
- Fanget i en diger flytende fiskenot midt ute på Det indiske hav

11: Opplevde dere noe virkelig farlig noen gang?

Den farligste situasjonen vi kom ut for var da vi ble sittende fast i en fiskenot på Det indiske hav (Seilas 6/00). Med hensyn til de to grunnstøtingene, var den første på Fiji ufarlig mens den andre i Indonesia (Seilas 3/00) kunne ha blitt katastrofal - men bare for Nor Siglar. Vi kunne jo ha vasset i land...

Innbruddene ombord var ufarlige. Tyvene ble overrumplet så de fikk ikke tid til å ta noe. Ellers ble vi frastjålet to jolletau. Den ene gangen var jolla fortøyd i fiskehavnen i Bonifacio (Korsika). Den andre gangen lå den på en avsidesliggende strand i Vanuatu. i Guatemala (Livingston) mistet vi et par gamle båtsko og en bøtte med søppel som vi hadde satt igjen i cockpiten om natten. Det er påhengsmotoren som er langturseilerens mest ettertraktete tyvegods. Vi identifiserte både den og jolla med abstrakt "kunst" så de var lett gjenkjennelige. Det virket! Ingen ville ha dem.

12) Hvor likte dere dere best?

- San Blas, Panama Kunaindianernes kultur og unike opplevelser)
- Honduras og Guatemala (Maiaindianernes -"- "- spennende - " -)
- Belize (Snorkling i undervannsparadis)
- Tyrkia (Menneskene, severdighetene og ankerplassene)
- Tonga (Kulturen, sang, musikk og vakre ankerplasser)
- Fransk Polynesia (Kulturen, sang, musikk, joie de vivre, laguner, ringrev og spektakulære ankerplasser)
- Vanuatu og Salomonøyene (Primitiv kultur, treskjærerne,unike opplevelser)

Stort sett har vi likt oss best på de stedene vi har ligget lengst i ro på en og samme plass. Når man tar seg tid til å bli på samme sted i en lengere periode, blir lokalbefolkningen mer fortrolig med en. Slik får man lettere kontakt og anledning til å knytte personlige bånd. Og slik opplever man også de mest unike episodene. Spesielt har dette vært tilfelle i avsidesliggende øyriker med primitiv livsstil og anderledes kultur. Så det er menneskene vi møtte som har gjort størst inntrykk på oss, ikke den vakreste naturen. For det er mange vakre steder i verden. Ekte menneskeopplevelser er det derimot mye vanskeligere å erfare. Dermed er også de mest fascinerende stedene som vi kan tenke oss å reise tilbake til nært tilknyttet menneskene vi møtte nettopp der.

13) Var det noen steder dere ikke likte dere?

- Colon og Panama City, Panama (Utrygt, høy kriminalitet, vold, fattigdom)
- Egypt (Suezkanalen's uprofesjonelle loser, evindelig tigging og "smøring", nærgående menn)
- Enkelte øyer i Hellas og (For mye turisme, aggressive selgere og charterbåter)
- Det østlige Caribbean - " - - " - " - - " -

14) Hvor fant dere de flotteste ankerplassene?

- Bonifacio, Korsika
- Cala Coticcio, Sardinia
- Cala Covas, Menorca
- Olu Deniz og Gravkammerbukten i Tyrkia
- Girne (Kyrenia), Nord-Kypros
- Navpaktos, Hellas
- Rendez-vous Cay, Belize
- Halfmoon Cay, Honduras
- Koralløyene i San Blas
- Ha'apai-gruppen i Tonga
- Opunohe Bay, Moorea og mange ankerplasser innenfor ringrevet på Bora Bora
- Marovolagunen, Salomonøyene
- Al Mukhalla, Yemen
- Massawa, Eritrea (mest dramatisk)
- Suakin, Sudan " "
- Khor Shinab, Sudan

15: I hvilke land oppholdt dere dere lengst?

Helt opp ]

16: Var dere godt nok forberedt til å foreta en slik lang reise?

Martin, som har seilt siden han var liten gutt på Sørlandet, følte seg temmelig trygg på både navigasjon og seilerkunnskaper. Derimot hadde han ingen erfaring med dieselmotor og følte seg usikker på all den nye elektronikken og alt som hadde med strøm (AC/DC) å gjøre. Han tok et weekend kurs i dieselmekanikk. Ellers leste han seg til det meste og fikk hjelp når det var nødvendig.

For meg som ikke kunne noen ting om seiling, ble det adskillige kurs iløpet av planleggingsperioden; alt fra "Basic Boating" til "Seamanship Sail", "Advanced Piloting", Telefoni, Morse og Radioamatorsertifikat. Siden jeg ikke hadde satt fot på en seilbåt før jeg var 38 år gammel, da jeg traff Martin, besluttet vi å flytte ombord allerede seks år før vi la ut. Først og fremst for at jeg skulle bli båtvant, men også fordi vi ville spare mest mulig på kortest mulig tid, og ikke minst for å se om vi kunne klare å leve så tett innpå hverandre som det ville bli nødvendig å gjøre 24 timer i døgnet 365 dager i året. Jeg turte hvertfall ikke kutte over tvert for jeg var helt sikker på det.

Begge tok kurs i førstehjelp, astronavigasjon og radar. Vi tok også noen prøveturer utaskjærs i dårlig vær for å trene på å sette sjøbein og reve. Ellers leste vi alt vi kunne komme over om langturseilas i seilmagasiner og bøker om jordomseiling. Aller nyttigst var artikler skrevet av dypvannsseilere i medlemsbladene til diverse havkrysserklubber. Senere, da vi var underveis, fikk vi stort sett greie på det vi trengte gjennom langturseilernes "bibeler", dvs. "Cruising guides", "Port Handbooks" og losbeskrivelser, f. eks. Chris Doyle i Caribbean, Charlie's Charts i Stillehavet, Rod Heikel i Middelhavet og Imray Lawrey de fleste andre steder i verden. Lonely Planet, Michelin, Blue Guide og Fondor turistguider var også nyttige bøker å ha ombord.

I ettertid ser vi at de fleste feilene ble begått det første og det siste året. I førsten manglet vi naturligvis erfaring. Vi ville seile fort og var nok litt dumdristige, brukte gjerne for mye seil, revet for sent og la avsted når det passet oss, medmindre værmeldingen var helt elendig. "Det kunne da ikke bli så ille? Vi var da vikinger og kunne klare en støyt!" Etter noen uhell (skadet mannskap i en ufrivillig jibb, nærkontakt med skjær, et stygt fall og uvær), ble vi mye forsiktigere, revet i god tid og ventet på godvær så langt det var mulig. Ville venner besøke oss, måtte de finne oss der vi var. For vi slet oss ikke halvt ihjel for å komme frem i tide for å møte dem hvis det var lettere for dem å ta seg frem til oss landeveien! For dårlig tid er en av havseilerens største fiender.

Motgangen vi hadde det siste året var nok delvis fordi man blir en smule blasert etterhvert. Man har vært ute lenge, seilt langt og begynner å lide av "man tror man kan mestre alt"-syndromet. "Been there, done that, got the T-shirt!", som amerikanerne sier. Grunnstøtingene på Fiji og i Indonesia var så absolutt eksempler på dette.

17) Hvordan holdt dere kontakt med landejorda? Hvordan ordnet dere dere f. eks. med post? Hva med telefon og e-mail? Hadde dere kortbølgeradio?

Trofaste støttespillere på land sørget for at regninger ble betalt og posten videresendt med jevne mellomrom. Den kom gjerne en gang hver tredje måned. Det gjorde ingen ting at brevene var gamle da vi fikk dem. Det var like stor stas fordet! i førsten benyttet vi oss av kontorene til American Express og diverse marinaer til å motta posten vår. Ellers tok venner den med seg når de kom på besøk. Vi brukte sjelden Poste Restante fordi postkontoret ofte returnerer brev som blir liggende mer enn to uker. Og det var for risikabelt for det er slett ikke så lett å beregne ankomsttid lang tid i forveien. Planer kan fort forandre seg. Likeledes reiseruter pga vær og vind. Vi mistet kun en pakke på de ni årene. Det var i Guatemala.

De to siste årene, etter at vi begynte med "hotmail", ble det nesten slutt på "vanlig" post. Det var egentlig synd, for den deilige følelsen en får når en stor brevpakke hjemmefra venter i en fremmed havn, får man aldri ved å åpne inboxen på skjermen. Selvfølgelig er e-post raskt og greit. Mange seilere installerte det til og med ombord. Men vi motsto fristelsen, skrev heller meldingene på diskett på PC'n ombord og benyttet oss av internettkafeer isteden. Vi tok avskrekk fra seilere som ble sittende nede i salongen og sende e-mail døgnet rundt på deilige ankerplasser i paradis. Dette ville ikke vi risikere.

Ellers kommuniserte vi med familien over amatørradioen og/eller ringte når vi kom i land. Via diverse "cruiser's nets" på både kortbølgeradioen (Single Side Band) og radioamatørnettet ble det formidlet up-to-date informasjon og uvurderlige opplysninger langturseilerne mellom. På kortbølgeradioen fikk vi også værmelding og nyheter fra bl. a. Utenlandssendingen, BBC og Voice of America. Mobiltelefon er ikke nyttig på havet og kan ikke erstatte SSB'n.

18) Hva med sykdom? Ble dere noensinne ordentlig syke?

I likhet med de fleste langturseilere er også vi stort sett sunne og friske bortsett fra dårlige rygger, som vi begge har slitt med siden lenge for vi dro på sjøen. Etter en lang periode med smerter, ble Martin operert for prolaps i Marokko. Jeg ble liggende pal med "kink i ryggen" fem ganger, et par uker om gangen - i Panama, Halden, Hellas, Galapagos og Maldivene.

Andre plager:

Martin: Skinnflått (Costa Rica), hakeorm (Guatemala), urinveisbetennelse (Tunis), betent vorte/negl (Galapagos), "hull i hodet"(Det indiske hav)

Anne: Sjøsyke, øyebetennelser, overgangsalder

Mannskap: Dypt kutt på leggen (Costa Rica - underveis i liten storm)

Dessuten var vi begge plaget fra tid til annen av hudinfeksjoner, et vedvarende problem i tropene, hvor tilsynelatende uskyldige, små kutt og skraper, som en ofte får når en snorkler på korallrevene, blir hissige og betente. Grundig desinfisering og en god antibiotisk salve var alt som trengtes. Ellers hadde vi antibiotika og penicillin ombord mot alvorligere infeksjoner. Tylenol 3 eller Paralgin Forte var de sterkeste smertestillende preparatene vi noen sinne fikk bruk for.

Ellers ble vi matforgiftet en gang hver; Martin av kalvekjøtt på en restaurant i Costa Rica, jeg i Salomonøyene, sannsynligvis av et dårlig egg. Bortsett fra hakeorm, som Martin fikk i jungelen i Guatemala, angivelig for å ha gått barbeint, var magene våre stort sett i orden.

Som regel spiste vi den maten og de råvarene som var tilgjengelige på veien og drakk også vannet, medmindre lokalbefolkningen selv ikke gjorde det. Var vi usikre på vannets kvalitet, tilsatte vi klorin. Vi hverken kokte det eller kjøpte drikkevann på flasker, i motsetning til de fleste andre langturseilerne. Og det virket faktisk som om de tålte mindre enn oss. Vår erfaring er at når man forflytter seg så langsomt som man gjør i seilbåt, får man både tid og anledning til å akklimatisere seg. Slik blir man gradvis vant til den lokale bakteriefloraen og bygger opp motstandskraft og immunitet.

Mht malaria, tok vi chloroquintabletter i spesielt utsatte strøk (Salomonøyene og Indonesia). Ellers brukte vi myggmiddel, dekket til armer og ben så langt det var mulig og prøvde å holde oss innendørs ved daggry og solnedgang når malariamyggen er mest aktiv. Vi brukte myggnetting på alle luker og åpninger og brente myggspiraler i cockpiten om kvelden.

Sola er nok langturseileres fiende nummer en. Vi sørget alltid for å ha noe på hodet, brukte høy solfaktor og holdt oss i skyggen mest mulig. Det var ikke vanskelig i tropevarmen!

Vi hadde et innholdsrikt førstehjelpsskrin ombord og klarte stort sett å kurere oss selv. Førstehjelpsutstyret var plassert i en luke i skottet bak salongsofaen. Slik kunne vi lett få tak i det vi trengte med pasienten på sofabenken. En lærer seg til å bli ganske oppfinnsom etterhvert når en bare har seg selv å stole på. Da Martin kastet opp smertestillende tabletter som han tok da han fikk urinveisinfeksjon (som vi trodde var nyrestensanfall) underveis fra Tunis til Gibraltar, prøvde han Paracetamol som stikkpiller - og det virket!

Vi ble heldigvis aldri alvorlig syke - ingen brudd, ingen farlige komplikasjoner. Det er klart vi slo oss av og til, så noen blå flekker, sår og skavanker fikk vi nok, men ingen værre enn at vi kunne behandle dem selv. Av og til fikk vi problemer med tennene. Martin mistet en halv jeksel i Mexico og fikk satt på krone i Guatemala - både profesjonellt og - billig. Jeg mistet en plombe i Egypt og fikk satt på midlertidig krone i Israel - profesjonellt og - dyrt! Vi hadde plomberingsmateriale ombord som vi brukte i nødsfall. Det holdt til vi kom til tannlege. Overgangsalderen hadde en positiv virkning for mitt vedkommende: Jeg ble mye sjøsterkere og nesten kvitt sjøsyken!

19) Finnes det overhode noen bekymringer i paradis?

JA!
- Meldyr og mus, kakerlakker og malariamygg
- Krokodiller, hai og sjø-orm
- Tyver og kjeltringer
- Pirater og flyktninger

Meldyr kan være et problem i tropene. Vi klarte å bekjempe utøyet ved å oppbevare tørrvarer (mel, ris, pasta o.l.) i lufttette plastbeholdere med skrulokk og noen laurbærblad. Kakerlakkbestanden holdt vi nede med såkalte "cockroach hotels" og flaskekapsler fylt med en blanding borax, melis og vikingmelk. Der det var krokodiller, hai eller sjø-orm badet vi rett og slett ikke.

Pirater unngikk vi ved å holde oss sammen med andre seilbåter i flotiljer. Vi hadde ikke skytevåpen ombord. Derimot hadde vi pepperspray som vi kunne sprøyte ubudne gjester med og et flomlys ved leideren som vi kunne blende dem med. Vi hadde også kniver og et par køller til selvforsvar. Heldigvis fikk vi ikke bruk for noe av dette. Innbrudd prøvde vi å bekjempe ved å passe på hverandres båter, og skiftet på å gå i land hvis stedet hadde dårlig rykte. Vi låste alltid båten når vi forlot den. Men det nytter ikke hvis en er så uheldig å komme ut for drevne innbruddstyver. Det er ikke vanskelig å bryte seg inn i en båt. Flyktninger kom vi heldigvis aldri ut for.

20) Hva kostet reisen?

Dette tema er utførlig dekket et annet sted på disse hjemmesider.