1. Så hvordan føles det da å være tilbake på landejorda etter alle disse årene? Hvordan kjennes det nå som eventyret er over?
2. Hvordan klarer man å omstille seg til livet på land etter et slikt eventyr?
3. Ble jordomseilingen en opplevelse i tråd med forventningene dere hadde før dere la ut? Overraskelser?
4. Hvordan går det an å leve så tett sammen? Kranglet dere ofte?
5. Hva med likestillingskamp?
6. Dere har kanskje sett at vi i vår vestlige sivilisasjon har mistet noe andre har klart å ta vare på?
7. Hvordan påvirkes man av en slik reise som dere har gjennomført? Er dere de samme menneskene som reiste ut som kommer hjem? Hva har dere lært?
8. Hvordan orket dere å være innestengt på en liten båt på lange havkryss? Ble dere ikke utålmodige eller rastløse? Var det ikke kjedelig? Hvordan fikk dere tiden til å gå?
9. Savnet dere noe hjemmefra?
10. Hva er det mest dramatiske dere har opplevd? Var dere noensinne redde?
11. Hva gjør man når man først anløper en fremmed havn i et nytt land?
12. Hvordan tar man kontakt med lokalbefolkningen på nye steder? Følte dere dere ikke som "imperialister" når dere kom i land og søkte kontakt med de innfødte i de gamle øykoloniene?
13. Hvordan finner man opplysninger om nye steder man anløper?
14. Hva med penger? Hvordan ordnet dere valuta i de forskjellige land?
15. Hvilke språk brukte dere mest?
16. Hva spiste dere? Hvordan gjorde dere med proviantering i fremmede havner? Hva med vannrasjonering?
17. Hvordan visste dere hva dere trengte ombord av alt mulig?
18. Hva med sikkerheten ombord? Hadde dere våpen?
19. Hvordan holdt dere dere i form?
20. Hva var mest irriterende? Ulempene?
21. Var det noen som "falt av lasset"?
22. Hva er aldersgrensen for en langturseiler?
23. Ville dere ha gjort noe anderledes?
24. Hva er det viktigste i begynnelsen? Gjorde dere mange feil i førsten?
25. Hvilke råd har dere til de som går med drømmen i seg?
26. Hvordan kan en få med seg kona på langtur?

[ Helt opp ]

1) Så hvordan føles det da å være tilbake på landejorda etter alle disse årene? Hvordan kjennes det nå som eventyret er over?

Egentlig kjennes det ikke som om det er det! For så lenge vi bor i Vancouver i vinterhalvåret og på Nor Siglar i Norge i sommerhalvåret, føles det faktisk som om vi fremdeles er "underveis". Denne livsstilen har vi vært vant til i 9 år nå. Vi forlot jo båten mange ganger under jordomseilingen for å reise hjem og sjøtte våre plikter og spe på reisekassa. Så det har ikke gått helt opp for oss ennå at det er anderledes nå.

I vinter arkiverte vi forøvrig over 5000 lysbilder og holdt en del foredrag. Slik passerte hele jordomseilingen revy, og det føltes som om vi fremdeles var midt oppi det, på en måte. Nå har jeg så smått begynt å tenke BOK, så jeg for midt vedkommende vil nok ikke gi slipp på eventyret på en god stund ennå. Kanskje aldri!

Martin, derimot har kuttet helt ut. Han er på full fart inn i en ny livsepoke. i høst ble han 70 år, men er like full av energi og ideer som aldri før. Han mangler hverken planer eller lyst til å ta fatt på nye prosjekter og ser langt fremover i tiden. Nå er det skogsdrift som opptar ham fullt og helt og masse R & R (Rest & Relaxation), ikke M & R (Maintenance & Repair)! Han ble virkelig lei alt vedlikeholdet og alle reparasjonene som skulle til. Nå vil han ta fatt på noe nytt, nye utfordringer. Tiden er moden for det. Det kjennes forresten riktig for begge to med en forandring nå og vi gleder oss til en ny livsstil med litt mer rutine og komfort. [ Helt opp ]

2) Hvordan klarer man å omstille seg til livet på land etter et slikt eventyr?

Det som vel har vært vanskeligst å forholde seg til etter så mange år i det fri var byråkratiet. Mangfoldige innfløkte reglementer, restriksjoner og avgifter tok nesten pusten fra oss. Høy levestandard med dertil skyhøye kostnader ble også en sjokkopplevelse for oss som har vært vant til å prute og byttehandle så lenge! For ikke å snakke om traffikken. Vi var faktisk redde for å sette oss bak rattet igjen etter alle disse årene! Vi følte oss tryggere på havet enn på E6! Det tok tid å bli vant til så mye mennesker rundt seg også. All oppmerksomhet og sosial omgang, selv om det var aldri så hyggelig, ble en voldsom overgang fra ensomme ankerplasser og stillheten der ute. Vi ble fort slitne.

Dessuten var det rart å høre om ting som hadde skjedd hjemme og ute i verden forøvrig, som vi ikke hadde fått med oss mens vi var borte. Vi fulgte nok ikke så godt med som en gjør på land og gikk glipp av mye på nyhetene, som i dag er mye mere levende for oss, nå som vi har kjente så mange steder i verden hvor det er uroligheter.

Noe av det første vi reagerte på var den rivende IT-utviklingen som har funnet sted mens vi var borte. Det er mye nytt å sette seg inn I. E-post lærte vi oss riktignok mens vi var ute, men internett, nettbank, alle de nye radiostasjonene, kabel-TV med kompliserte fjernkontroller - alt dette var nytt! Det har ikke vært bare bare å måtte gjøre seg fortrolig med alt dette. Men det har egentlig gått ganske greit. Vi har faktisk fått laget vår egen hjemmeside (www.norsiglar.com), vel å merke med hjelp av en god venn.

I førsten var vi plaget av at vi ikke fikk nok frisk luft. Vi var jo vant til å være ute 24 timer i døgnet. Det tok lang tid å akklimatisere seg etter så mange år i tropene. i sommer kom vi ikke igang med å bade før vi ble nødet til det av gjester på besøk! Dessuten likte vi ikke alle brennmanetene. Men egentlig er jo de uskyldige sammenlignet med krokodiller og hai, dødelige brennmaneter og sjø-ormer....

Da vi styrte inn under Svinesundsbrua i fjor høst var vi veldig instilt på at vi ikke skulle kaste oss på karusellen igjen. Men det var lettere sagt enn gjort. Det tok ikke mange dagene før også vi hadde mobiltelefon og en kallender som ble fort fylt. Nettopp dette har nok vært den vanskeligste overgangen.

Vi syns jo begge det er deilig med litt luksus igjen, litt mer komfort enn vi var vant til ombord. En laaaang, varm dusj hver eneste morgen, for eksempel. Det er virkelig himmelsk å kunne frotse med vannet igjen! Og et romslig og lettvint kjøkken med benker og skap hvor en ikke behøver å gå i dybden for å finne det en trenger, det er hærlig det! Det er utvilsomt mye lettere å flytte fra båt i hus enn omvendt! [ Helt opp ]

3) Ble jordomseilingen en opplevelse i tråd med forventningene dere hadde før dere la ut? Overraskelser?

For å være helt ærlige hadde vi ikke trodd at det skulle blitt så mye arbeid. Vi brukte mye mer tid og energi på å holde båten i sjøsikker stand enn vi hadde forventet. Dessuten var hverdagens gjøremål og logistikken generellt tidkrevende. Mye var tungvint. Å proviantere med jolle, uten bil, det er ikke lett, det! Før vi dro hjemmefra hadde vi forestilt oss at det skulle bli masse fritid. Vi gledet oss til å legge alt stress bak oss, til å slappe av og dra oss på lange, hvite sandstrender under palmenes sus. Men slik ble det ikke. Det hørte faktisk med til sjeldenhetene at vi la oss på en strand for å sole oss. Etterhvert hadde vi faktisk ikke lyst til det heller. Sol og varme fikk vi mer enn nok av. Det var deiligere - og sunnere - å holde seg i skyggen!

Byråkratiet tok også masse tid. Da vi kom til en ny havn i et fremmed land var det mange formaliteter som skulle ordnes. Vi er også interesserte i fremmede mennesker og kulturer, så det ble alltid aktive dager hver gang Nor Siglar kom til et nytt sted med mye nytt å oppdage. Vi skulle ha med oss så mye som mulig. Det var uhyre interessant men det ble jo faktisk et slags stress det også på en måte. Og vi som hadde trodd at vi skulle bli kvitt alt som het stress da vi kastet loss! Her ute ble vi utsatt for en annen form for stress. Dog var denne typen selvpålagt og noe helt annet enn det dype stresset vi valgte å legge bak oss...

Vi hadde også trodd at vi ville bli helt fri. At vi kunne gjøre nøyaktig hva vi ville når vi ville det. Ingen klokke, ingen tidsfrister, ingen utålmodige kunder, ingen sur sjef. Men der tok vi også feil. For på havet er det andre faktorer å ta hensyn til. Her er det elementene som bestemmer og planlegging og gjennomføring må gjøres i samsvar med disse kreftene.

Men den aller største overraskelsen var nok at det var menneskene vi møtte underveis som ble det store fokuset - ikke jordomseilingen i seg selv. [ Helt opp ]

4) Hvordan går det an å leve så tett sammen? Kranglet dere ofte?

Egentlig ikke. Vi er ganske like, har stort sett felles mål og er som oftest enige. På havet, hvor en er avhengig av hverandre for at alt skal lykkes er det nødvendig å spille på samme lag. Vi føler at vi er et godt team. Vi er som regel på bølgelengde og beveger oss i samme tempo. Og minst like viktig er det å være gode venner, like hverandres selskap og tåle å leve tett innpå hverandre dag ut og dag inn. Dette ble vi vant til da vi testet forholdet vårt ved å bo ombord i seks år før vi kuttet over tvert. Slik fant vi ut at vi ikke har behov for "vårt eget private rom".

Likevel er det klart at det er en ekstra påkjenning å leve så tett innpå hverandre. Ute på havet kan man ikke rusle en tur for seg selv om man skulle føle for det. Da er det viktig å si i fra med en gang når det er noe man ikke er fornøyd med. Å holde ting inne i seg fører bare til at frustrasjon bygger seg opp og da blir det til at det kommer en utblåsning. Konfliktene må bare løses. Det nytter ikke å feie dem under teppet. Så vi passet på å løse problemene ettersom de dukket opp og la oss aldri til å sove som uvenner om kvelden.

Det hjelper også å være optimist av natur og velsignet med godt humør. Heldigvis er ingen av oss grinete eller negative, selv om Martin nok syns at jeg kan være negativ noen ganger, eller "tar sorgene på forskudd". i mitt selvforsvar velger jeg å kalle denne egenskapen "realistisk"! Når vi kranglet, handlet det da nettopp om dette. Jeg var konstant opptatt av tryggheten ombord, så når han ikke ville ta på seg sikkerhetsselen, ikke ville reve eller være så forsiktig som jeg ønsket, kunne det bli ganske ubehagelig en stund.

Men egentlig gikk det veldig bra. En grunn er sikkert fordi det er så mye å gjøre både ombord og iland hele tiden. Det ble ikke mye tid til lediggang som jo er "roten til alt ondt", som det heter. Vi var alltid opptatt med et eller annet som måtte ordnes eller repareres, med planlegging og logistikk, proviantering og hundrevis av andre ting som gjøres unna i en fei hjemme, men som tar tid når man hverken har bil eller vaskemaskin. Så det ble hverken tid eller overskudd til å krangle noe særlig!

Det er klart vi, som alle andre har våre kjepphester å stri med. Selvsagt hender det at vi er uenige også. Spesielt når det gjelder hukommelsen, hva vi har hørt eller oppfattet av samtaler, osv. Derfor forsøkte vi å minimalisere slike konfliktsområder. Vi pleide for eksempel å ta opp værmeldingen på bånd. Dermed ble det slutt på endeløse diskusjoner om hvorvidt "han sa vind fra nordøst styrke 4 eller sydvest styrke 6"!!

En utførlig loggbok har oppklart mange diskusjoner. Er det noe vi er uenige om mht til distanse, vær eller vind, finner vi alltid løsningen der. "Hvor langt var det fra Marquesas til Tuamotus igjen"? Anne: "Minst 500 sjømil". Martin: "Nei langt ifra! Det var da bare 300!" Eller: "Har dere vært ute for storm noen gang"? Anne: "Ja, hvertfall liten storm - minst et par ganger". Martin: "Nei! Det var da bare kuling!" Man skulle ikke tro vi har vært på samme reisen noen ganger! Men så slår vi opp i loggboken og finner svaret svart på hvitt. Den er pålitelig, ja for oss helt uunnværlig og løser det meste. Et to-binds leksikon og Lonely Planets fra landene vi har besøkt var også uvurdelige midler i å løse uoverenstemmelsene ombord.

Til slutt må en ikke glemme det aller viktigste, nemlig å være SNILLE mot hverandre, for ikke å snakke om - skjemme hverandre litt bort. Det er ingen andre som kan gjøre det der ute. Selv liker jeg å dra meg om morgenen og får alltid en kopp kaffe på senga mens Martin, som er morgenfugl, tar gårsdagens middagsoppvask (som sto i en bøtte i cockpiten over natten!). Om kvelden, derimot, får han alltid slappe av og kose seg med avisen eller en god bok mens jeg tar middagen. For oss hustruer og medseilere er jo ikke dagen omme når ankeret går til bunns.....

Og litt "god gammeldags kvinnelist" kommer man også langt med. Som på land, er det like lurt til sjøs å "la ham få rett", eller gå med på at ideen, som kanskje ikke var hans til å begynne med, faktisk var det likevel! Da blir livet mye lettere! [ Helt opp ]

5) Hva med likestillingskamp?

Det har aldri vært spørsmål om hvem som er Kapteinen ombord på Nor Siglar. Det er Martin som er "født med saltvann i årene". Det var han som drømte om jordomseiling og som ville gjøre dette. Oppvokst i den sørlandske skjærgården er det han som har seiling i blodet og handler automatisk når det skjer noe. Det jeg kan, har jeg lært meg i godt voksen alder, så seiling faller slett ikke naturlig for meg. Jeg må tenke meg om før jeg vet hva som skal til. Dessuten blir jeg sjøsyk og er ganske ubrukelig de første døgnene til sjøs. Da har jeg mer enn nok med meg selv og vaktene mine og vondt for å navigere eller gjøre krumspring på dekk.

Den ideelle situasjonen til sjøs er naturligvis om begge parter kan håndtere båt og utstyr uavhengig av hverandre og dele likt på navigering og matlaging. Men nå er det jo en gang sånn at slike tilfeller hører med til sjeldenhetene. Så det er om å gjøre og finne den rette balansen, være tålmodig, fleksibel og forståelsesfull. Det høres kanskje paradoksalt ut, men jeg syns egentlig det gikk lettere da jeg var nybegynner. For etterhvert som jeg fikk mer trening, fikk jeg også egne ideer og meninger, noe som ble grobunn for diskusjoner og uoverensstemmelser. Denne situasjonen kan vel sammenlignes med det å ha mannskap ombord. Det er alltid lettere å ha med seg en som har lite erfaring, som kan læres opp etterhvert, enn en verdensmester!

Etterhvert har vi innrettet oss slik at den gjør det som han/hun er flinkest til eller liker best. For livet er da altfor kort til å gjøre det en ikke har lyst til! Så dette har stort sett vært arbeidsfordelingen ombord:

Martin: Vedlikehold og reparasjon av maskin, det elektriske anlegget, rigg og utstyr, kort sagt alt som skal til for å holde båten i sjøsikker stand.

Anne: Kommunikasjon (radio, korrespondanse og e-mail), føring av logg og regnskap, og RYDDE, RYDDE OG ATTER RYDDE for å opprettholde trivselen ombord.

Begge: Navigering, proviantering og byssetjeneste

Denne fordelingen utelukker ikke at vi er istand til å krysse hverandres virkefelt. Martin er ikke glad i å lage mat men må gjøre det likevel når jeg er sjøsyk. Ellers har vi fordelt oppgavene i byssa slik at han har ansvaret for frokost, jeg for middag og så skifter vi på å lage lunsj. Martin tar alltid oppvasken. "I like it!" sier han. "It is so simple and relaxing! i just put my mind in neutral!" [ Helt opp ]

6) Dere har kanskje sett at vi i vår vestlige sivilisasjon har mistet noe andre har klart å ta vare på?

Det måtte være omsorg for hverandre. Et paradoks, for hele vårt system er jo basert på omsorg. i mange land vi har besøkt er det familien som tar seg av hverandre. Det er ikke et offentlig ansvar. Når vi fortalte våre muslimske venner i Marokko, en familie på ti medlemmer som bodde på to små rom og et usselt kjokken, hvordan vi har tilrettelagt vår eldreomsorg, reagerte de kraftig. De stilte seg helt uforstående til at vi plasserer våre eldre i det de oppfatter som "anstalter". Nå mener vi ikke at deres system nødvendigvis er bedre. Men vi ser at vi i vår sivilisasjon har mistet mye tid til å pleie den direkte kontakten og omsorgen for hverandre. Det vi skal rekke over i en moderne sivilisasjon legger beslag på altfor mye verdifull tid.

På Stillehavsøyene syntes folk synd på oss, på menneskene i den vestlige verden, som må stresse og jobbe så mye for å få råd til å kjøpe alt det vi skal ha, som vi syns vi trenger til livets opphold. De lever et roligere og fremfor alt enklere liv og er tilfredse med det. Tankevekkende, selv om en del selvfølgelig hviler på betingelser gitt fra naturens side. Det er ikke like enkelt på våre breddegrader å gå ut og bare sanke frukt og grønnsaker til dagens måltid. [ Helt opp ]

7) Hvordan påvirkes man av en slik reise som dere har gjennomført? Er dere de samme menneskene som reiste ut som kommer hjem? Hva har dere lært?

Noe av det vi har tatt med oss i ballasten fra møtet med andre kulturer er at det går an å leve noe enklere enn det vi stort sett gjør i vår vestlige sivilisasjon. Vi solgte jo hus og mye jordisk gods som en del av finansieringen av jordomseilingen, så nå som vi må skaffe oss et nytt husvære, er vi innstilt på at det skal være forholdsvis enkelt, om enn romsligere enn båten, som var hjemmet vårt i 15 år.

Vi har også lært å sette pris på de små ting. Det går an å klare seg med mindre enn alt det vi til vanlig omgir oss med. Vi har lært toleranse og blitt mer tålmodige. Det er nødvendig når man skal forholde seg til andre kulturers byråkrati. En må bare godta det for en kommer ingen vei med å prøve og forandre deres system.

Vi er nok også blitt mer ydmyke, har lært å gå stille i dørene. Vi har fått respekt for mennesker med en helt annen bakgrunn, kultur og tradisjon enn vår egen. Det har vært både lærerikt og tankevekkende å møte disse menneskene. Og over alt har vi bare truffet vennlighet og gjestfrihet. Det er vanskelig å forstå at det kan være så mye vondt, så mye uro i en verden der som vi bare har møtt godhet.

Sist men ikke minst har vi lært å LYTTE - og å verdsette flyktige bekjentskaper. Mennesker over alt i verden, det være seg langturseilere eller innfødte, har noe å gi hverandre - uansett hvor kortvartig et bekjentskap er. Og så må vi ikke glemme den aller viktigste lærdommen: Å LEVE i NUET. [ Helt opp ]

8) Hvordan orket dere å være innestengt på en liten båt på lange havkryss? Ble dere ikke utålmodige eller rastløse? Var det ikke kjedelig? Hvordan fikk dere tiden til å gå?

La det være sagt med en gang: Bevarer man fred og fordragelighet ombord, er det ingen som behøver å føle seg innestengte eller rastløse på en liten båt. For å oppnå dette er det viktig at alle føler seg trygge, at det hersker en viss rutine ombord og at alle har oppgaver og ansvar. Alle må føle at de gjør nytte for seg ombord. En hyggelig og positiv atmosfære må stå i fokus og alle må gjøre en innsats for å få til det. Det er også viktig å forberede seg mentalt på at reisen vil ta lang tid. Ellers konsentrerer man seg hele tiden om å komme trygt frem og vel i havn. Etter fullført havkryss opplever man en enorm tilfredsstillelse over å ha mestret en stor utfordring. Man føler en voldsom lettelse over at det hele er over, at man har klart det, en yrende glede som er vanskelig å beskrive.

Det var ikke vanskelig å få tiden til å gå. Bevegelsene i båten gjør at en blir ganske trett og giddalaus slik at mye tid går med til å hvile og til å spare energi til de store utfordringene. Man sover ikke så godt og har mindre overskudd enn vanlig. Derfor gjør en ikke så mye utenom det høyst nødvendige. Aktivitetene dreier seg vesentlig om vakthold og matlaging, måltider og oppvask, navigering og føring av loggbok, radiokommunikasjon og værmelding, fiske, lesing og hvile. Vi leste mye, gjerne Lonely Planet turistguider om stedene vi hadde besøkt, samtidig som vi forberedte oss på de som sto for dør. Vi skrev også en del og hørte på musikk. Andre langturseilere løste kryssord, spilte kort og dataspill, broderte, sendte e-post, osv. Men det gjorde aldri vi. Nei, havkryss behøver slett ikke være kjedelige. [ Helt opp ]