Naturlig knutepunkt
Det var liv og røre i sagnomsuste Matavai Bay hvor berømtheter som Wallis og Cook, Bougainville og Bligh hadde bunkret, proviantert og nytt Otaheiternes varme gjestfrihet og tilnærmelser et par hundre år før oss. En stadig strøm av fraktskip og ferger, cruiseskip og marinefartøy, megayachts og havseilere fra alle verdens kanter kom og gikk mellom utriggerkanoer som lå i intens trening foran årets store sommerfestival. Mange seilere hadde ikke sett hverandre siden Karibien, så gjensyn ble drabelig feiret i sydhavsbyens pulserende natteliv.
   Papeete var et naturlig knutepunkt hvor det var praktisk for den internasjonale seilerkolonien å ta imot besøk og skifte ut mannskap. Selv fikk vi en hyggelig snarvisitt av Roar Thomassen, Kjetil Kausland og Benedicte Munthe som hadde mønstret av Trolldans i Rangiroa. Roar var på vei til et prosjekt i Fiji, Benedicte hjem til jobb og Kjetil til nye eventyr på en engelsk båt. Selv om vi bare hadde truffet hverandre en gang før, føltes det som gjensyn med gamle venner. Det tar såmenn ikke lang tid å få kontakt her ute. Atmosfæren blant havseilere er helt spesiell.
   Vi ble liggende midt i bykjernen med baugen bare noen meter fra hovedstadens travle Boulevard Pomare, oppkalt etter den innfødte kongen som oppga det vakre riket sitt til Frankrike på slutten av 18-hundretallet. Det forbauset oss at det var så mange biler på den 8-tallsformede øya, som riktignok er den største i Fransk-Polynesia med 150.000 innbyggere, men som bare har 20 mil bilvei. En av grunnene er nok at Selskapsøyene, som fremdeles er et fransk oversjøisk territorium, mottar generøse subsidier. For hovednæringene; turisme, perleproduksjon og jordbruk er ikke innbringende nok til å opprettholde den høye levestandarden polyneserne er blitt vant til.

Lekkasje
Trafikken var plagsom for oss som ikke er utsatt for forurensning, støy og eksos lenger og vi ergret oss over alt støvet og soten som havnet på dekk. Heldigvis kunne vi spyle så mye vi ville for vann er det rikelig av på fjell-lendte Tahiti. Egentlig var det jo luksus å ligge ved kai, så vi fikk tåle noen plager. For første gang siden Panama hadde vi nemlig tilgang til strøm og vann, så vi benyttet anledningen til både klesvask og storrengjøring ombord, noe som trengtes sårt etter så mange uker i sjøen. Dessuten hadde vi fått en lekkasje i forpiggen og rommet under v-køya var halvfullt av sjøvann. Heldigvis tålte innholdet å bli vått og ingenting ble ødelagt. Det er nemlig her skipets drikkevarer oppbevares!
   Bymiljøet hadde sine fordeler og ulemper. Tyveri, en plage fra fordums tid da innfødte stjal alt fra spiker til gevær og kronometer fra sjøfarerne, hadde visst gått i arv gjennom generasjonene. Og denne gangen var det vår tur. Sent en bekmørk natt bråvåknet vi av at det beveget seg på dekk. Martin bykset ut av luken i bare underbuksene, men var ikke kjapp nok til å ta igjen et par guttunger som hoppet iland med sandalene våre, som vi hadde glemt å ta inn om kvelden. Vi burde ha visst bedre for vi var blitt advart. Men sammenlignet med andre som mistet alt fra dykkerutstyr til fotoapparat, joller og påhengsmotorer slapp vi billig unna.
   Blant fordelene med å være tilbake til sivilisasjonen igjen var internetkafeer, et begrep vi hadde hørt om i lengre tid. Her fikk vi endelig stiftet bekjentskap med det og gjort vårt første famlende forsøk på å sende e-mail. Vi debuterte sogar med vår egen adresse, norsiglar@hotmail.com. Slutt på kostbare fakser! En ny tidsregning har begynt!

Febrilsk aktivitet
Papeete var første havn på 5000 nm hvor det var mulig å få tak i utstyr og ekspertise til reparasjoner. Og de aller fleste trengte det etter så mange mil. Her var det alt fra mastebrekk og knekte stag til spjærete seil, defekte autopiloter, GPS'er og radioer. Så det var febrilsk aktivitet blant havseilerne som fikset og shinet opp båtene sine til den store gullmedalje foran neste etappe. Vi hadde også vårt å stri med. Rullefokk nr. 2 hadde gitt oss adskillige problemer underveis og da vi oppdaget at den var blitt feilinstallert, ofret vi den svenske riggeren i Trinidad noen kritiske tanker. Så var det kokeapparatet, Force 10, som også ble installert i Trinidad. Det skulle være det beste på markedet. Men på seks måneder har vi byttet ut solenoid en gang, regulator to ganger, overvarmen har aldri virket ordentlig og plater og stekovn kan ikke stå på samtidig! Takke meg til det franske Enoapparatet som ble brukt hver eneste dag i 12 år. Det streiket ikke før helt på slutten da blussene begynte å slukne. Så moralen er, som de sier så fint på cockney: if it ain't broke, don't fix it!
   Jo mer vi mekket, jo større ble snøballen. Bak kontrollpanelet i cockpiten fant vi en betydelig saltvannslekkasje. Det var skummelt for slik kunne ledninger og koplinger fort begynne å ruste, og føre til kortslutninger i hele det elektriske anlegget. Dermed gikk flere dager med til å trekke til skruer, lime og teste før den kjedelige lekkasjen ble stoppet. Så fant vi en løs solenoidekopling i motoren som Thomas Halleni, tusenkunstneren fra den svenske båten, Santana hjalp oss å lodde. Og mens han holdt på med det, oppdaget han selvfølgelig flere feil. Vi hadde visst vært utrolig heldige. Sånn er det når man er lykkelig uvitende. Martin tilstår selv at han ikke har noe greie på maskiner. Derfor er han særdeles påpasselig med regelmessig service og ettersyn. For eksempel fyller vi aldri dieselolje medmindre den er filtrert først. Hittil har vi vært svært fornøyd med vår trofaste Mr. Perkins og rost den opp i sky. Nå tør vi ikke gjøre det lenger. En blir nemlig mer og mer overtroisk jo lenger en er på havet.

De 4 P'ene
Så vedlikehold og reparasjoner pågikk fra tidlig morgen til sent på kveld og det ble knapt tid til å gå i land med mindre vi trengte noe til prosjektene ombord. For et stressopplegg! Men etterhvert er vi blitt tilhengere av teorien, som på engelsk kalles de 4 P'ene: Previous Prevention Prevents Problems. På norsk kan vel det oversettes med de 4 F'ene: Forebyggende Forarbeid Forhindrer Fiasko!
   Mens vi drev på som verst holdt vi humøret oppe med å høre på VHF'n som ble flittig brukt i havnen, spesielt av amerikanerne som er mestere i å organisere alt fra spleiselag og strandparties til sightseeing, grillkvelder og utveksling av båtutstyr, bøker og videokasetter. Det var også mye sladder på radioen, så ville man følge med, var det bare å la den stå på hele dagen. Det skulle ikke mye til å overskride budsjettet i Selskapsøyene. Maten var dyr, tjenestene var dyre, alt var dyrt - og fristelsene mange. Dagen startet med ferske baguetter på markedet hvor det var et yrende liv allerede kl. 5 om morgenen. Boder bugnet av kjent og ukjent frukt og grønnsaker, merkelige rotvekster, lekre flettevarer, kurver og stråhatter, tapa-stoff i tradisjonelle mønstre, glinsende sorte kulturperler, sjeldne smykker og fantasifulle gjenstander i perlemor og skjell, fargerike stoffer og pareoer, saronger i de vidunderligste farger, og sist men ikke minst, flotte treutskjæringer fra Marquesas. Vi traff sogar kunstneren vi handlet med der og ble gledelig overrasket da vi oppdaget at prisen han hadde forlangt på hjemstedet var mye lavere enn i Papeete. Utpå ettermiddagen steg stemningen når fiskerne kom med dagens fangst, et mer eller mindre apetittelige utvalg av havets delikatesser; fra tunfisk og mahi mahi til ål og loup de mer, skalldyr og poisson cru, nasjonalretten som marineres i kokosmelk og beche de mer, den ufyselige sjøpølsen som er så ettertraktet i Japan.
   En sann opplevelse var dette markedet - innrammet i et hav av blomster - med sitt levende innslag av blide og runde madammer i brokete, vide kjoler med rysjer og kapper, blonder og lisser - og blomster i håret, selvfølgelig. For blomsten har en helt spesiell betydning hos polyneserne. Rundt kvartalet utenfor markedet, satt kvinner dagen lang og flettet blomsterkranser. Ekte vahiner pynter seg nemlig alltid med blomster i håret, det være seg en enkel Tahiti tiare, frangipani eller hibiskus, eller en couronne, en yndig blomsterkrans. En blomst bak øret hører med til antrekket og behøver ikke nødvendigvis bety noe. Dog sies det at sitter den bak venstre øret er man opptatt - bak høyre ledig. En ting er hvertfall sikkert: Skjønnhet står i fokus på Tahiti. Og flottere holdning enn mademoisellene har her skal man lete lenge etter! Ikke rart at mytteristene på Bounty kom tilbake hit etter lettkledde vahiner da de flyktet til Pitcairn etter å ha satt Capt. Bligh på havet i åpen båt. Men Adam var ikke lenge i paradis. Siden Capt. Cook og Fletcher Christian og Co. har tidene forandret seg, misjonærene har sivilisert paradiset og i dag er kvinnene godt påkledd! Men de er like vakre.

Vrient språk
Misjonærene hadde også med seg salmesang og musikk og kombinert med spesiell polynesisk stemmebruk og harmoni kan man i dag høre de vakreste himener man kan tenke seg. En polynesisk gudstjeneste er en fryd for både øye og øre. Kirkene imponerer riktignok ikke med freskomalerier, gull og sølv, men er vel så vakre dekorert med blomster, perlemor og skjell. Kvinnene kler seg i hvitt. Hvordan de klarer å holde tøyet så rent og kritthvitt er utrolig når en tenker på hvor primitivt de lever. Ingen gule, falmede skjorter her, nei! Og for noen fantasifulle hatter! De var så store at madammene måtte ta dem av seg når de hilste hverandre med et kyss på kinnet!
   Atmosfæren var happy i de stappfulle kirkene hvor gudstjenesten foregikk på polynesisk, et for våre ører vrient språk med lange ord og fortløpende vokaler, ofte 4-5 i slengen. Eksempel: Flyplassen Få'a ligger utenfor byen Panvåuia i nærheten av Anuanua! Alfabetet har bare 13 bokstaver, 5 vokaler og 8 konsonanter. Da vi oppfattet at mange stavelser rett og slett repeteres, f. eks. mahi-mahi, hula-hula, Bora Bora osv., virket ikke språket fullt så vanskelig lenger.
   Vi var heldige og fikk med oss Heiva, en kunst -og kulturfestival som feires i forbindelse med den franske nasjonaldagen og polynesernes egne uavhengighetsdag, med sang og musikk, lek og dans, tevlinger og sport - og skjønnhetskonkurranser, selvfølgelig! Og gjett om jentene kunne hula-hula! Festivalen åpnet med Miss Tahiti høyt til værs på en gedigen blomstertrone, i spissen for et fabelaktig opptog med 14,000 deltakere kledd i fantasifulle kostymer, de fleste inspirert av naturen; jenter, forføreriske og sexy i bastskjørt og kokosnøttskall på strategiske punkter; karer, barske og krigerske med køller og spyd og bare et lite lendeklede på spenstige, tatoverte kropper. Opprinnelig ble tatovering brukt istedenfor klær. Men da misjonærene kom ble det forbudt. Nå er det populært igjen, også blant seilerne. Mange lot seg tatovere, et evig minne fra Polynesia.

Trollbundet og alene
En uke ble fort til tre før vi kom oss de 17 nm videre over sundet til Moorea, en vakker, hjerteformet øy, kjent blant seilere for sine to lange og godt beskyttede viker. Begge har utmerkede ankerplasser, begge sin spesielle sjarme. Cooks Bay er sivilisert med hoteller og restauranter hvor seilere fristes av sundownere til halv pris. Tre nm lenger nord er like vakre Opunohe Bay hvor nesten bare naturen hersker. Her ble vi liggende helt alene innerst i bukten, som trollbundet under det majestetiske Haitannfjellet, Mouaroa, hvis sylskarpe spisser og bratte klipper skapte en silhuett som nesten kan måle seg med Romsdalshorn og Trolltindene - hadde det ikke vært for den frodige, irrgrønne tropevegetasjonen! Ikke rart at den ubeskrivelig vakre bukten er foreviget i en rekke filmer, bl. a. musicalen, South Pacific, hvor Mouaroafjellet symboliserte det berømte Bali Hai, en magisk bakgrunn for filmens eksotiske romanser.
   Ensomheten var en velkommen forandring etter det hektiske bymiljøet og vi nøt naturen i fulle drag med vandring i skog, fjell og mark. Temperaturen var behagelig i julimåned, som er midt på vinteren her på 17 S, hvor det bare er to årstider; en kald og tørr fra april til oktober, en varm og fuktig fra november til mars. Vi var visst blitt aklimatisert for det virket betraktelig kjøligere sammenlignet med Galapagos på ekvator og Marquesas på 10 S. Så da gradestokken falt helt ned til 24 om natten, måtte vi faktisk ta frem sommerdyna! Vi ble til og med kraftig forkjølet, måtte finne frem varme klær for første gang på lenge og krøp tidlig til sengs med en rykende varm toddy flere kvelder på rad. Alt er relativt!

Raiatea lokker
Det var sannelig ikke lett å rive seg vekk fra Opunohe's praktfulle omgivelser. Men Raiatea, polynesernes hellige øy, lokket 110 nm i nordvest, en fin nattseilas med rikelig anledning til å studere stjernehimmelen. Og det er slett ikke enkelt på disse breddegrader hvor halvparten av stjernebildene står på hodet og resten er ukjent for oss som kommer fra den nordlige halvkule!
   Taputaputea Maae, det gamle Polynesias religiøse hovedkvarter, var Raiateas største attraksjon. Det var fra denne tempelplassens strender de store folkevandringene til Hawaii, 2.381 km i nord og New Zealand, 2.216 km i sør hadde sin opprinnelse for godt og vel tusen år siden. De imponerende overfartene ble foretatt i åpne, primitive dobbeltkanoer uten kompass eller sekstant. For noen fremragende sjøfarere de må ha vært som klarte å finne frem bare ved å følge stjerner og vind, bølge- og skyformasjoner!
   Fra Raiatea gikk ferden videre til vårt siste mål i Fransk Polynesia, til Bora Bora, en av verdens vakreste atoller, en rask 30 nm's ettermiddagsseilas i frisk passatvind. Det var overskyet så vi var urolige for hvordan vi skulle komme oss gjennom ringrevets eneste pass uten sol. Det så ordentlig skummelt ut der vi seilte langs det lange revet hvor dønningene brøt så skumsprøyten sto høyt til værs. Heldigvis var åpningen godt avmerket, bred og lett å finne. I siste liten tittet solen gjennom skydekket så vi kom oss velberget inn i lagunen hvor vi tråklet oss frem til Motu Tapu, en bitte liten holme i ringrevet. Over grunner og koraller var dette litt av en utfordring for her måtte dybden bedømmes etter fargen på vannet; blått - dypt nok, turkis - pass på, lys grønt - for grunt, brunt - pang pang, for det er bombies, som Australierne kaller de skumle korallhodene.
   Så skulle vi få oppleve berømte Bora Bora også. Og vi ble sannelig ikke skuffet. For her fant vi alt man forbinder med en perfekt sydhavsøy, ingredienser som brosjyrene lokker med; høye, bratte, grønne fjell, lange, kritthvite strender, knallturkist, badevarmt vann uten vesentlige farer, spennende korallrev, pittoreske motus med svaiende palmer - og hotellkompleks som utelukkende besto av lave klynger med idylliske, luksuriøst innrettede palmehytter. Masseturismen plaget ikke oss, for med egen båt kunne vi ligge gratis bare et stenkast fra hotellene hvor de stakkars gjestene måtte ut med bortimot 8.000 kroner per døgn!

Bora Boras kjennetegn
Vi kunne velge og vrake mellom spektakulære ankerplasser i den perfekte lagunen hvor det var smult vann og fint å seile. Hvorenn vi befant oss var landskapet dominert av Bora Boras kjennetegn; to spisse, svarte vulkantopper kledd med tropisk skog helt ned til strandkanten. Vi ble aldri lei av å beundre den berømte profilen som forandret seg ettersom vi forflyttet oss. I Bora Bora Yacht Club bevilget vi oss en bøye hvor man fikk ligge gratis så lenge man spiste på klubbens restaurant. Det hørtes greit ut til vi måtte punge ut med 250 kroner for to hamburgere, pommes frites og to øl - til lunsj. Vi ble bare to netter. Mens vi lå der forvillet en pukkelhval seg inn i lagunen - til turistenes henrykkelse og de fastboendes forbauselse. Noen dristinger svømte helt bort til hvalen og kom så nær at de kunne ta på den. For oss rakk det med å iaktta det svære dyret fra jolla på trygg avstand.
   På sykkeltur rundt øya observerte vi blant annet at innbyggerne bruker postkassene sine til baguetteleveranse så vel som til post, forsterker husene med vaier i tilfelle syklon - og begraver slekten i hagen! Gravene var omringet av lave, hvite stakittgjerder og pyntet med plastblomster. Det må da være underlig å ha besteforeldrene begravd utenfor stuevinduet? Hva skjer når folk flytter? Graver de opp kistene og tar dem med seg? Vi fikk aldri svar på det.
   Selv om syklene tar plass og krever en god del vedlikehold, er vi glad vi har dem med oss, for vi har mye glede av dem. Man får med seg detaljer når man sykler. Dessuten er det lettere å få kontakt. På Bora Bora var alle utelukkende blide og hyggelige, vinket og ropte Bon Jour. Barn kom springende og ville ha bons-bons og lot seg mer enn gjerne fotografere. Folk virket svært så fornøyd. Vi tør påstå at franskpolynerserne har det beste av to verdener: Sin egen tradisjonelle levemåte kombinert med fransk bekvemmelighet - og verdens behageligste klima.
   Etter tre eventyrlige måneder utløp oppholdstillatelsen. Vi fikk igjen pengene for bondet, ble ønsket god reise og oppfordret til å følge en gammel tradisjon: Når skip forlater Polynesia kastes blomster overbord. Flyter de til havs, kommer man aldri tilbake. Flyter de i land, gjør man det. Våre blomster fløt til havs. Alors, Au Revoir iles Societe, Stillehavets perler - et Merci!

Helt opp  |   Neste Reisebrev