Gjorde oss dumme
Men først måtte det sjekkes inn. Vi var spent på hvordan det ville gå, for vi hadde seilt fra Panama uten korrekte utreisepapirer. Havnekontoret var fullt av soldater i feltuniform som sprang rundt og bukket og skrapte for stramme, hvitkledte offiserer med gullstriper på epålettene. Havnesjefen tok seg selv meget høytidelig og ble svært morsk da vi ikke kunne produsere det rosa arket fra Panama. Her var det bare å gjøre seg dum. Hvorfor i all verden hadde ikke myndighetene i Balboa gitt oss de riktige dokumentene? Vi hadde jo vært på alle de kontorer som fantes og betalt i dyre dommer for utklareringen. Vi gjorde oss bittesmå, unnskyldte oss tusenvis av ganger og tryglet om forståelse. Jeg spilte sogar det hjelpeløse, svake kjønn, som menn i utviklingsland pleier å falle for.
   Men "el jefe" visste å utnytte situasjonen. Denne alvorlige saken måtte diskuteres på høyere hold. Han gjorde seg riktig kostbar og lot oss vente lenge og vel før han kom tilbake med gravalvorlig mine. Jo, vi skulle aller nådigst få lov til å bli. Det var imidlertid absolutt mot alle forskrifter, men hvis vi kunne bunkre fra broren hans - 3 kroner liter'n for diesel og 50 øre liter'n for vann, kunne han gjøre et unntak for oss. Vi hadde en "deal".

Fikk 10 dager
Tonen forandret seg momentant. Hvor lenge ville vi bli i Galapagos? Spørsmålet forundret oss. Reglene for oppholdstillatelse er nemlig meget strenge. For å bevare det sjeldne dyrelivet og den unike naturen er besøksantallet begrenset til 50,000 i året. Egentlig skal man arrangere visum før ankomst. Men det kunne ta bortimot ett år, så vi hadde ikke gjort det. Derfor regnet vi med bare tre dagers landlov, men ba om å få bli så lenge som mulig. Dermed fikk vi 10 dager. Andre, som hadde brukt masse tid og energi på å skaffe oppholdstillatelse på forhånd, fikk også 10 dager. Det spilte ingen rolle hvorvidt papirene var i orden eller ei. Forstå det den som kan!
   Academy Bay, oppkalt etter et skip med forskere fra et amerikansk vitenskapsakademi som anløp i 1905, var en romslig, men ubehagelig ankerplass. Bukten, som var åpen mot øst, var utsatt for konstante dønninger fra samme retning. Dessuten skiftet vinden stadig. Så for å kunne ligge så rolig som mulig med baugen opp mot bølgene, måtte vi legge ut to ankere. Likevel ble det mange søvnløse netter ombord på Nor Siglar og et 50-tall andre seilbåter der de lå og husket og gynget ustanselig i den ubeskyttete bukten.
   Ecuador som eier og administrerer Galapagos, gjør en stor innsats for å beholde øyene som de er. 90% av arkipelet er naturreservat, noe som bidrar til en fredelig og idyllisk atmosfære. Følgelig kunne vi ikke seile omkring som vi ville. Vi kunne enten leie en godkjent guide, eller dra på sightseeing med en av de mange foreldete skutene som slett ikke var utstyrt for komfort. Det var naturopplevelsene som var hovedattraksjonen. Disse turene var relativt rimelige og populære. Men vi var engstelige for å forlate Nor Siglar i den utsatte og travle havnen, og nøyde oss med noen kortere dagsturer med jeep i høylandet isteden.

Ennå norsktalende
Naturen var frodig og grønn, grusveiene humpete og gjørmete. Det stedegne treet, "Scalesia", en slags ask, og kaktus med stammer så tykke og høye som trær, dominerte landskapet. I Bellavista fant vi unge Maria Kastdalen, datter-datter av Torvald Kastdalen fra Askim som utvandret til Galapagos i 1935 da faren hennes, Alf, var bare 10 år gammel. Selv om morsmålet var spansk, kunne hun brukbart norsk, for det hadde besteforeldrene lært henne. Hun var tydelig stolt av sin herkomst og fortalte gjerne hva forfedrene hadde gjort for det lille samfunnet.
   "Hvordan kunne en bondefamilie fra Østfold havne på en så øde øy som Santa Cruz?", ville vi vite. "Jo", svarte Maria lunt. Det var dårlige tider i Norge like før krigen. Så da den eventyrlystne familien så en spennende Reisebrev om Galapagos i et blad, bestemte de seg for å prøve lykken der. Bestefaren ville bygge gård, men det var lettere sagt enn gjort. Det var så dårlig med trær på øya at han måtte få sendt fem tonn tømmer helt fra Norge! "Far og bestefar bygde forresten den syv km lange veien fra havnen   Helt opp hit til Bellavista", fortsatte Maria stolt. "Men de døde så altfor unge", sukket hun. "Nå er det broren min, Torbaldo som driver gården. Han har bortimot 200 kyr, dyrker frukt og grønnsaker og har sogar en liten kaffeplantasje. Det er forresten på grunn av oss at melk heter "leche noruega" her på Galapagos!"

Bilde fra "Liv"-boken
Vi viste Maria den praktfulle boken, "Det gjelder Liv", hvor det står et bilde av broren. Da lo hun hjertelig. "Han er tjukk nå!" utbrøt hun. "Han gjør ikke nok gymnastikk"! "Får han ikke mosjon på gården da?", spurte vi. "Nei, han er jo "el jefe"! Han har folk som arbeider for seg! Gården er riktignok av norsk opprinnelse, men i dag drives den på ecuadoriansk vis", smilte unge Maria, hvis familie fremdeles kalles "los ultimos vikinos" på Galapagos!
   På fottur i "bushen" støtte vi på vår første skildpadde i det fri - en 1 1/2 meter lang kjempe på bortimot 200 kilo. Vi holdt på å snuble over kolossen der den lå midt på stien godt kamuflert i landskapet og pustet og peste når vi kom for nær. Det var fristende å banke på panseret for å se om vi kunne få en reaksjon fra den trege skapningen som sover 16 timer i døgnet og bruker resten av tiden på å sanke mat i en radius av 100 meter. Guidene mente at skildpadden var 80 - nei, kanskje 150 år! De var visst ikke helt pålitelige - men det gjorde ingen ting så lenge vi fikk vårt ettertraktede bilde.....

El Niño
På Darwininstituttet kom vi ansikt til ansikt med enda flere gigantskildpadder. De var tammere, strakte hodet på lang hals og glefset i seg strå som vi dristet oss til å føre dem med. Nesten like spennende var "iguanaene". Disse kjempefirfislene var bortimot en meter lange, rynkete og skrukkete og så urgamle ut. Det var helt utrolig å få oppleve disse eiendommelige dyrene i deres rette element. Men dyrelivet var visst ikke på langt nær så rikt som vanlig. På grunn av El Niño var vanntemperaturen 10 grader varmere (28°C) enn normalt. Fisk og annet sjøliv døde "en masse", eller flyktet nordover. Av den grunn besøkte færre turister og seilbåter Galapagos dette året.
   I "Landfalls in Paradise" står det at man ikke kan regne med å proviantere eller bunkre på de avsidesliggende øyene. Disse opplysningene er høyst foreldet. Puerto Ayara på Santa Cruz er nemlig et moderne, aktivt turistsenter med over 6000 innbyggere, et par små hoteller, restauranter og barer, butikker og marked, souvenirsjapper, bank og sykehus. Prisene var det ikke noe å si på. En "tipico"-tallerken med brosjetter, ris og bønner kostet 15 kroner. Derimot var utvalget i butikkene dårlig, dog 100% bedre enn ventet!

Selen med dårlig lukt
Det regnet og tordnet hver eneste ettermiddag. Så det var ikke noe problem å holde vanntankene fulle. På den annen side begynte vinduene å lekke. Martin kittet og tettet så godt han kunne innimellom skurene. Værre var det da den ene doen også begynte å lekke. Martin fikset og mekket og sto i. Han slet så svetten silte, for det var forferdelig lommert i den 30-35 graders varmen. Rett som det var lirte han av seg saftige gloser begravet i bevisstheten fra glade dager i Canadas dype skoger. Ilter, konstaterte han at han bruker mer tid på å reparere doene enn noe annet utstyr ombord. Så det var like før han gikk løs på dem med slegga og tok frem bøtta isteden. Heldigvis ble tankene avledet nå og da av en kjempepelikan som likte seg på pulpiten og tre digre seler som hadde lagt sin elsk på jolla. I begynnelsen var dette morsomt, men etterhvert ble det en plage. Selene luktet død og fordervelse, var både late og tunge. Og når vi skulle i land, var det et svare strev å få lempet de uvillige dovenpeisene overbord.
   Midt oppi alt styret fikk Martin en stygg verkefinger. Klinikken så lite tiltalende ut så han hadde ikke særlig lyst til å gå dit. Men betennelse kan være livsfarlig i tropene, så vi torde ikke legge ut på den lange reisen til Marquisene før den var bra. Vi ble skubbet forbi en lang kø rett inn på polyklinikken hvor en sykepleier med grønn operasjonshette og kappe full av blodflekker gikk løs på fingeren med en diger saks - uten bedøvelse. Det var rene torturen, så det tok ikke mange sekundene for Martin holdt på å svime av. "Skynd Dem og hent pasteles!", beordret sykepleieren. "Mannen Deres trenger noe søtt for å tåle smertene!"

Med loddebolt mot verkebyll
Etter en liten hvilepause og litt mer pirking, ble fingeren tørket med en skitten fille og bandasjert. Vi gremmet oss over den dårlige hygienen og bekymret oss for værre sykdommer. Pasienten fikk med seg antibiotika og C-vitaminer og beskjed om å komme tilbake annenhver dag i en uke for å få pencillinsprøyter mot betennelsen. Så fort kuren var over kom infeksjonen tilbake. Oppgitt fikk Martin med seg to engelsktalende tenåringer til Røde Kors i steden. Den ene oversatte og den andre holdt hånden hans i ro mens legen sved bort byllen med en loddebolt. For en komedie! Men denne gangen fikk han hvertfall bedøvelse - og ble bra.
   Vi var nok en smule stresset foran jordomseilingens lengste strekk, som vi også skulle gjøre på egenhånd. Og det ble ikke noe bedre da jeg plutselig fikk hekseskudd og ble liggende pal. Snakk om elendig timing! Heldigvis gikk det greit å få forlenget oppholdstillatelsen. For det gikk over to uker før jeg kom meg på beina igjen. Dermed ble Galapagosoppholdet på tre uker - der hvor det er så vanskelig å få mer enn tre dager!
   Det var leit å se de andre båtene vi kjente reise avsted mens vi ble liggende igjen. Vi benyttet situasjonen til å lese og friske opp båthåndtering i uvær, takling av nødssituasjoner til sjøs og metoder vi har tenkt å følge skulle ulykken være ute. Nødutstyr, panikkbag og førstehjelpsskrin ble omhyggelig sjekket. Vi var redd medisinene tok skade av heten og la dem i kjøleskapet. Selv om det funket dårlig, var det hvertfall kjøligere enn ellers i båten. Det eneste lyspunktet i denne tiden var kontakt med familien hjemme, som ble formidlet gjennom radioamatørene, LA9HN, Arne Gundrosen i Halden og LA7VD, Joar Kristiansen i Askim.

Kraftige lavtrykk
Vi fulgte spent med båtene som lå foran i feltet. Hver morgen leste "Sea D", en australier med inmarsat, værmeldingen over kortbølgeradioen og noterte posisjonene til de bortimot 30 seilbåtene i flåten. Det kom stadig rapporterer om kraftige lavtrykk tusenvis av mil i sørvest. Selv om de befant seg langt borte kunne de likevel bli truende. El Nino hadde visst ikke sluppet taket ennå, og genererte tropestormer og uforholdsmessig voldsomme "squalls" i områder som under normale omstendigheter ikke skulle være utsatt på denne årstiden. Radio Australia meldte at en syklon hadde rasert en liten koralløy i fransk Polynesia. Åtte var drept, 20 savnet. Lite hyggelige nyheter når man venter på å dra samme vei. Igjen fikk El Niño skylden. Det var sannelig ikke lett å bli klok på været i dette "Mare Pacifico" som Magellan dopte jordens største hav der det lå blikkstille foran ham idet han kom ut av stredet ved Kapp Horn - også oppkalt etter ham.
   19. april lettet vi endelig anker. I regnvær og svak vind settes det første waypointet på 4°S og 95°V. Med denne kursen vil vi krysse stillebeltet fortest mulig og forhåpentlig bli utsatt for færre "squalls". Først ved 7°S vil vi legge kursen rett vest. Viltre delfinflokker følger oss et stykke på veien. Det føles som om de vil ta avskjed og ønske lykke til på ferden.

Ikke sjøsyk
Vi får også følge av "Santana", en 38 fots Najad med Thomas og Kerstin Halleni ombord. Svenskene har autopilot og holder kursen rett som en pil. De har trikolorlanterne også, så vi legger oss etter, for det er mye lettere å styre i mørket når en kan følge et mastelys. For første gang blir jeg ikke sjøsyk og klarer å lage mat fra dag nr. 1. Men ryggen er fremdeles vond så jeg må passe på ikke å miste balansen eller bli sittende for lenge. På havet er dette lettere sagt enn gjort. Det hjelper litt med korsett selv om det er forferdelig ubehagelig i varmen.
   Etterhvert faller vi inn i sjørutinen. Vaktene arrangeres rundt radio-"schedene". Tidlig på morgenkvisten snakker amatørene hjemme med norske båter i Karibien, så jeg tar den første økta mellom 0400-0800. Det blir mest lytting, for jeg vil ikke forstyrre Martin som ligger på dørken ved bestikken og prøver å sove. Hver 15. lengdegrad flyttes klokken en time tilbake. Med vår fart blir det en gang i uken. Tidsforskjellen til Norge blir ugrei etterhvert. Dag hos oss er natt hjemme og omvendt. Jo lenger vest vi kommer, jo sjeldnere blir det dessverre med radiokontaktene.
   Fra 0800-1200 overtar Martin. Før jeg legger meg sjekker vi inn på "Sea-D"-nettet og formidler værmelding og andre nyheter til "Santana" som ikke har SSB. Videre utveksler vi posisjoner og diskuterer alt fra seilføring til Hylands Hørna og hva vi skal ha til middag. Planen er alltid fisk, men det er dårlig med fangst på begge båtene selv om snøret henger ute hver eneste dag. Uansett spiser vi middag midt på dagen. Deretter hviler Martin til kl. 1800 og går på igjen til 2200. Da er det min tur til han overtar fra 0100 til 0400. Dermed er sirkelen sluttet. Loggboken oppdateres hver 3. time. Det er spennende å se hvor hvor fort det går, hvor mange mil vi har tilbakelagt og hvor langt det er igjen.

Ikke noe Stillehav
Vi opplever at Stillehavet slett ikke er så stille. Sørøstpassaten er ikke på langt nær så jevn her som passatene på andre hav. Drømmen om å la seilene stå i dagevis uten å røre dem går ikke i oppfyllelse. Med stadig skiftende vind og en strøm som skyver oss i nordvestlig retning, alterneres seilføringen fra to spridde genoaer til én spridd i babord og storseilet i styrbord. Det blir mye mas siden vi bruker spristaker på begge forseilene. Og El Niño forfølger oss. Santana, som bare ligger noen mil etter, har ikke vind i det hele tatt mens vi seiler som bare det. Vi ruller inn genoan og seiler en del på storseilet for at hun skal klare å holde følge med oss. For det er hyggelig med selskap.
   De første ukene er overskyet med mye regn. Vinden kommer stort sett fra sør sørøst til sørøst i 10-25 knop, bortsett fra squallene som kommer fra vest. Den verste uværsbygen serverer vindkuler på over 50 knop og varer et par timer. Snart er det mugg i alle skuffer og skap. Martin sover dårlig. Han bruker halve frivakten på å velge hvilken køye han skal sove i før han klarer å slå seg til ro. En dag, omtrent halvveis, merker han en ny lyd, og oppdager at tverrskottet midtskips har begynt å gi etter, en alvorlig konstruksjonssvakhet. Han borer fire lange bolter gjennom dekk, en midlertidig forsterkning. Deretter seiler vi enda mer konservativt for å utøve minst mulig press på riggen.

Øl og aviser på norsk!
En dag plukker vi opp en Maydaymelding fra Tuamotus-atollene. "Moonshadow" har forlist på et rev. Heldigvis blir menneskene reddet. Vi får en påminnelse om at sjøkartene ikke er til å stole på. Fyrlykter og sjømerker blir borte i sykloner og landmassene kan ligge opp til flere nautiske mil utenfor kartlagt posisjon. En koseligere nyhet kommer fra en begeistret båt som rapporterer at et Wilhelmsenskip stoppet og overleverte en kasse med kalde øl og en bunke aviser. Da var det hyggelig å være norsk!
   En australier, "Ariaka", har ikke sjekket inn på mange dager. Båter saumfarer området hvor soloseileren sist lot høre fra seg og kaller på VHF'n med jevne mellomrom. "Sea D" kontakter redningstjenestene i Australia, Peru og USA. De stiller ikke opp før båten er altfor langt til havs. Vi håper i det lengste at "Ariaka" kun har radioproblemer. Men hun kom aldri frem.
   På 130° V, nærmer vi oss båtene som kommer kokosmelkruta fra California og Mexico til Polynesia. En kanadier som har vært underveis i 35 dager, har sluppet opp for både vind og drivstoff og spør om noen er villig til å gi ham litt diesel. En amerikaner tar omveien og gir ham 100 liter i måneskinnet. Selv brukte vi opp halvparten av beholdningen på 250 liter den første uken. Men vi er forsiktige og har til og med en halv tank igjen når vi kommer i havn.

Nattseilas
Om kvelden gjør vi 3 termoser, niste og litt knask klar for natten. Det er lettere å holde seg våken når en har litt å pusle med. Dessuten går tiden fortere med en kopp te og noe å bite i en gang i timen. Ellers er rutinen å saumfare horisonten med ti minutters mellomrom. Så tilbake til Walkman og bok. Hodelykten er super. Sikkerhetssele og sko er på, lommelykt og kikkert på plass. Skjøter er kveilet opp. Det må være ryddig i mørket. Alt i orden - klar til aksjon. Ved vaktavløsning diskuteres vind, kurs, eventuell trafikk og seilføring. Justeringer foretas. Er vi heldige trengs bare små endringer før neste vaktskifte. Vi har ikke sett trafikk på lenge og hører at flere båter ikke bryr seg om å holde vakt. Med bare to ombord er det slitsomt. Men vi tar ingen sjanser. Dessuten er nattevakt fascinerende på havet.
   Jeg blir aldri lei av å ligge i cockpiten og stirre på stjernehimmelen. På den sydlige halvkule er den helt annerledes. Tankene vandrer. Barndom og gamledager, familie og venner, jobber og arbeidskamerater passerer revy. Filosofi, religion og ideer svever rundt i hodet - og sist men ikke minst - hva skal vi gjøre når vi er ferdige med jordomseilingen? Martin gleder seg til å drive i skogen, jeg kan tenke meg å skrive, men hva i all verden skal vi gjøre med NOR SiGLAR? Det er langt tilbake til Vancouver. Tanken streifer oss at hvis vi legger om kursen nå mot Hawaii og Alaska, kan vi være tilbake i Britisk Columbia om noen måneder! Det frister etter en særdeles tøff squall. Men vi slår det fort fra oss. Kanskje vi kan legge henne i Karibien og bruke henne der i vinterhalvåret? Men vi kan også tenke oss å ende opp i Halden. Det ville jo ikke være så dumt med et flytende hjem i kjære moder Norge. Kanskje vi til og med kan få realisert drømmen om å seile til Nord-Norge før vi legger opp? Men årene går så altfor fort. Vi har allerede vært ute i syv år og er bare halvveis. Tar vi like lang tid på andre halvdel blir jordomseilingen på over 14 år! Martin setter grensen på 10. Alderen er plutselig blitt et hyppig samtaleemne.

Velfortjent ankerdram
2966 nm og 24 dager senere, seiler vi inn under Hiva Oa's fløyelsgrønne klipper med Santana hakk i hel, lettet over at rygger og båt har klart strabasene. Martin noterer i loggen: "Aldri har jeg sovet så lite over en så lang periode". Finske venner stiller opp med ferske baguetter og saftig pamplemousse. Snart er alle ombord til en velfortjent ankerdram. På land skimtes kraftige, tatoverte menn og kvinner med blomster i håret. I bakgrunnen høres smektende polynesisk musikk. Jo, vi har visst litt å se frem til i det forjettede Polynesia.