Slik begynte et hyggelig bekjentskap med Steinar og Birgitta Kopperud. Vi fant fort tråden og trivdes i hverandres selskap. Ingen av oss var interessert i stramme turistopplegg, så en dag leide vi bil sammen og "gjorde" Trinidad på egenhånd. Blant annet stoppet vi på en sukkerplantasje hvor "Trinis" av indisk avstamning holdt på å skjære sukkerrør. Vi reagerte på at det ikke var noen negre blandt arbeiderne. "Ikke nå lenger", forklarte sjefen. "Etter at slaveri ble opphevet I 1860-årene, forlot negrene plantasjene "en masse". De ble erstattet med kontraktarbeidere fra India, en av Storbritannias mange kolonier på den tiden. Senere kom kinesere og europeere og i idag ser man alle mulige slags blandingsvarianter. Dagens Trinidadiere er et stolt folk som betrakter seg selv som "Ekte Trinis" og er mer opptatt av å leve harmonisk sammen enn å diskutere herkomst og fortid.

Mye jobb

En skulle sandelig ikke tro at NOR SIGLAR nettopp hadde gjennomgått en større overhaling i Gibraltar. Arbeidslisten blir bare ikke kortere, snarere tvert imot. Hver gang en jobb strykes, føyes to nye til. Det er vel ikke så rart for de lange havseilasene har tatt på NOR SIGLAR etterhvert, hun er blitt eldre og det kreves mer arbeid for å holde henne I tipp topp stand. Dessuten er det alltid noe som kan forandres eller forbedres. Ettersom vi får mer erfaring, kommer vi stadig på nye ideer og enklere og tryggere måter å håndtere båten på. Og jo eldre vi blir, jo viktigere er disse faktorene.

Så under orkansesongen lenger nord, jobbet vi med å få NOR SIGLAR sjøklar for neste etappe til Stillehavet. Trinidad's billige arbeidskraft og ekspertise hadde lokket oss dit. Men vi oppdaget fort at både tempo og standard lå på et langt lavere nivå enn det vi var villig til å akseptere, så det endte med at vi gjorde mesteparten av arbeidet selv. Og det var ikke småtteri. I løpet av 6 uker skiftet vi ut lagrene på både rorstamme og propellaksel, inspiserte styringssystemet og motorkontrollene, pusset opp den elektriske ankervinsjen komplett med ny motor, overhalte maskin, påhengsmotor og vindror, monterte intermediate rullefokk, installerte ny gasskomfyr og propananlegg og fikk trukket om salongen. Sist, men ikke minst, ble bunnen skrapt helt ned til gelcoaten, for vi ville forsikre oss om at undervannsskroget var fritt for plastpest. Det var litt av et slit, men forhåpentligvis verd det, for etter å ha lagt på mangfoldige lag med epoxi grunning, primer og bunnstoff skal jobben være garantert for 3 år.

Kakerlakkenes død

Aller verst var det å få bukt med kakerlakkene som vi forgjeves hadde forsøkt å bli kvitt helt siden vi fikk dem ombord I Tunisia. Til slutt ble vi nødt til å desinfisere båten. Absolutt alle rom måtte tømmes - skuffer og skap, krinkler og kroker, ja til og med hele kjølbrønnen. Innholdet ble puttet I svære plastikksekker og satt på dekk. Så reiste vi bort i noen dager og prøvde å glemme rotet på Tobagos hvite sandstrender. Da vi kom tilbake var kakerlakkene riktignok borte men kaoset gjensto. Det var til å bli fullstendig gal av og tålmodigheten var på bristepunktet de 3 dagene det tok før alt var tilbake på plass og vi kom i orden igjen.

Så det var et utslitt men lettet mannskap som omsider sjøsatte NOR SIGLAR. Siden vi hadde seilt i Bahamas, Jomfruøyene og Leewardoyene før, ville vi ha med oss Windwardoyene mellom Martinique og Trinidad, før vi satte kursen vestover mot Panama og Stillehavet. Vi avtalte å møte slektninger fra Oslo I St. Lucia i romjulen. På veien nordover kunne vi dermed feire jul i Bequia, Vestindias tradisjonelle samlingssted for skandinaviske langferdseilere I julen.

"Motvindøyene" kalte britene øyriket lengst sør i Karibia. For å komme dit fra de andre koloniene sine I Vestindia, måtte de nemlig ligge hardt på vinden. Og ganske riktig, slik ble det for oss også. Passaten slo til med liten kuling fra nordøst så på den åpne strekningen mellom Trinidad og Grenada, hvor Atlanterhavet står rett på, ble det mye stamping og sprut på dekk. Dessuten var strømmen sterk og skjøv oss nordvestover, så vi måtte kjempe for å holde høy nok kurs til å klare Prickley Bay. Dermed ble den 80 nm lange overfarten til den sørligste Windwardoya en både våt og slitsom debut på seilsesongen.

Krydderøya

Grenada, populært kalt "Krydderøya", bærer sitt navn med rette. Vi kunne faktisk kjenne den søte blomster- og krydderduften langt til havs, lenge for vi så land! Øya er forøvrig verdens nest største produsent av muskatt. Så viktig er denne lille nøtten for økonomien og innbyggernes tilværelse at den til og med er foreviget på flagget! Den brukes da også i alt fra rompunsj og syltetøy til iskrem og kaker. På busstur rundt den fjell-lendte og frodige oya ble vi imponert over hvor pent og ryddig folk holdt det rundt de små, beskjedne bølgeblikkskurene sine. Dessuten var det interessant å se så mange eksotiske vekster på nært hold; kakaobonner og bananplanter, brødfrukt og kikerter, gresskar og avokado, for å nevne noen.

I Grenada var det dessverre ikke bare fryd og gammen. På havnekontoret fikk vi nemlig beskjed om å være obs på tyveri. Vi vurderte å installere alarmsystem og montere gitter over lukene, men det ble ikke til at vi gjorde noe med det. Derimot malte vi navn og diverse kjennetegn på jolle og påhengsmotor for å gjøre dem lett gjenkjennelige. Slik burde de være mindre fristende å stjele enn alle de andre som stort sett ser like ut.

I Carriacou, like nord for Grenada, stiftet vi bekjentskap med Karibia's beryktede "boatboys". Disse karene raser rundt på ankerplassene og tilbyr øl og vin, fisk og hummer, frukt og grønnsaker, isbiter og brød til skyhøye priser. De har rykte på seg til å være temmelig aggressive og vil hverken prute eller byttehandle. Så vi var forberedt på det værste. Men I Tyrell Bay var "båtguttene" forbausende beskjedne. Martin klarte faktisk å bli kvitt et gammelt toilett han holdt på å skifte ut mot en flaske hvitvin og stedets delikatesse, mangroveøsters!

Skandinavisk jul

I Bequia ble vi møtt av en lystig trio som rodde rundt I Admiralty Bay og sang julesanger med calypsosleng for de bortimot 200 båtene som hadde samlet seg der. Omtrent fjerdeparten var fra Skandinavia. Vi ankret opp I nærheten av et titall norske båter som hadde kommet over med ARC'en. Herfra kunne vi svømme iland og kose oss I skyggen av mandeltrærne når det ble for hett ombord. I helgen samlet lokalbefolkningen seg på stranden, spilte volleyball, lekte, grillet og sang. Tenåringer kom svømmende ut til oss, boltret seg rundt akterkjettingen, skrek og skrålte og holdt et svare leven. Vi forsto ikke et ord av det de sa. "Hvor er dere fra?", spurte vi. "Bequia, selvfølgelig!", smilte en nydelig pike med langt, mørkt hår og negroide trekk. Språket var "Patois", en merkelig blanding fransk, engelsk og afrikansk. "Bestefaren min kom fra Skottland!" fortsatte hun blidt. Vi trodde hun holdt gjøn med oss. Men ganske riktig, Bequianerne stammer ikke bare fra negerslaver, men amerikanske hvalfangere, franske fribyttere og skotske båtbyggere også.

Bequia er en gammel sjøfartsnasjon med sterke tradisjoner. Her bygges fremdeles båter etter øyemål og med enkle verktøy, i skyggen av kokospalmene. På århundreskiftet var øya en aktiv hvalfangststasjon. Den har fremdeles en kvote på to hvaler i sesongen. Jakten foregår som før med harpun i åpen båt.

Vi var sannelig glad for at vi hadde proviantert så rikelig I Trinidad, for i Bequia var det skamdyrt. Rastamennene på markedet hadde oppdaget at skandinavere må ha kål til jul, så dyrere surkål har vi aldri spist. Den kostet nesten like mye som ribba! Vi kunne ikke fatte hvordan lokalbefolkningen kunne klare seg med slike høye priser. Til vi fikk høre at de drar til St. Vincent en gang I uken og handler på markedet I Kingstown.

Vi gjorde som de fastboende. Fergen lignet på en gammel hurtigrute og vi skvatt høyt da vi fikk øye på en rød postkasse med den norske løve, et skilt med "Utgang" på og en kran merket "A/S Hydraulik Brattvåg"! Etterhvert oppdaget vi at det gikk mange avdankede norske skip i fast trafikk mellom øyene I Vestindia.

Markedet var både fargerikt og livlig med varer spredd utover sekker og kassebord på fortauet. Vi prutet og sto i og handlet både kjente og ukjente frukter og grønnsaker til en brøkdel av prisene I Bequia. "Hva med brødfrukt?", ropte en trivlig, rund negresse etter oss. "Det er både godt og næringsrikt. Visste dere forresten at det var Kaptein Bligh fra det beryktede mytteriskipet, Bounty, som innførte brødfruktfrøet til St. Vincent fra Tahiti - på bestilling fra Karibias plantasjeeiere som ville ha billig mat til slavene sine?".......

Vekk med dere!

Med stappfulle ryggsekker, havnet vi på en rastakafe til lunsj. Vi var de eneste hvite I den tettpakkede kåken. "Kannabis?", hvisket en krokete, gammel mann med slorete blikk. "Marihuana?" Det ble ingen handel på oss, men førsteinntrykket av St. Vincent var riktig positivt, så vi lurte på hvorfor øya hadde så dårlig rykte blandt båtfolket. Til vi begav oss tilbake til fergen. Midt I en travel gågate, hvor butikkbodene sto tett I tett, kjente jeg plutselig noe mot pannen. "Forsvinn, din hvite hunndjevel, ellers tar jeg drepen på deg!" skrek en fryktinngytende rastamann med lange "dreadlocks" mens han sveivet en gjenstand rundt hodet mitt. Det var en lekepistol. "Vekk med dere, forbaskede kjøtere, ellers rundstjeler vi dere!", hveste to ungdommer rett bak oss. sjokkerte fortsatte vi nedover gaten som om ingen ting hadde skjedd. Opptrinnet var over like fort som det begynte. Men det var en rystende opplevelse, så hvis denne oppførselen er typisk for St. Vincent, forstår vi godt hvorfor så mange seiler forbi uten å stoppe.

Tilbake i Bequia fikk vi endelig delene som vi hadde bestilt til ankervinsjen, og norske Peter Røren, populært kalt Fixmann, hjalp oss med å koble den til. Peter seilte til Bequia sammen med sin svenskfødte kone, Mariann, på Colin Archer-skoyta "FREDAG" for over 10 år siden. Egentlig skulle de på jordomseiling, men etter et uhyggelig havari på et av Syd-Grenadinenes mange nifse rev, og diverse andre problemer, kom de ikke lenger. Nå har de slått røtter på Bequia, og gleder skandinaviske langferdsseilere hvert eneste år med gløggfest på selveste julaften ettermiddag. En populær tradisjon, selv om kokende rødvin vel ikke er det som passer best i solsteken!

Den norske kolonien feiret julaften hver for seg på sine respektive båter, så vi slo oss I lag med danskene, som samlet seg til felles hygge på stranden. Sammen sanket vi palmegrener til et kjempebål som vi ble sittende rundt å synge julesanger til langt på natt. De oppfinnsomme danskene sørget til og med for et bittelite juletre med belysning fra en generator kamuflert I en jolle. Gavehaugen var større enn treet, for alle hadde med seg en liten ting. Noen grillet, andre disket opp med helsekost og salater, spekeskinke og eggerøre. Øl og akevitt hørte med, og risengrynsgrøt, selvfølgelig, med "mandelgave" som var en stor kokosnøtt! Det ble en eventyrlig julaften I uvante omgivelser blant fremmede mennesker som alle hadde behov for kontakt! En sjeldent fin opplevelse.

Mye Norsk

På Juledagen, mens vi fartet rundt i jolla og oppsøke kjente, vinket "Kuven" fra Sætre oss ombord. Det ble et festlig gjensyn med Bjørn Bråten og Marit Svendsen, som vi traff i Sætre sommeren 1993 da Kavringen kom hjem fra jordomseilingen sin. Vi hadde moro av å være med i velkomstflotilljen, for vi hadde truffet Kavringen på Azorene og krysset Atlanteren på samme tid. Sønnen deres, Arne, var en av gutta ombord. Nå var det foreldrenes tur til å prøve seg på langferdseilas, men det var nok det vestlige Karibien som fristet i første omgang.

Det var mange barn på de norske båtene, og juledagskvelden gledet de både nordmenn og utlendinger med å "gå julebukk" i jollene og synge "På låven sitter nissen med sin julegrøt" så det runget gjennom hele bukten. Et festlig innslag I den karibiske tropenatten.

2. juledag bar det avsted til St. Lucia for å møte fetter, Øyvind Sørbrøden og kone, Ingebjørg. Det ble en frisk seilas, spesielt i åpningen mellom øyene hvor Atlanterhavet står rett på. Her grep nordøstpassaten fatt i oss - med motvind, som vanlig! Det gikk unna så vi rakk frem akkurat tidsnok til å hente Norgesbesøket som kom nedlesset med gjetost og julekaker, bøker og post og ferske hilsner hjemmefra.

Overgangen fra minustemperaturer til 30 varmegrader var drastisk, så vi bevilget oss noen late dager I Rodney Bay. Her var det lett å få kontakt med lokalbefolkningen. Store familier flokket til stranden for å kose seg i juleferien og vi ble sittende sammen med en gruppe ungdommer som gjerne ville prate. De var like interessert i oss som vi var i dem. En nydelig 17 år gammel jente, et praktfullt eksempel på Karibias mange rasevarianter, var svært opptatt av å komme til Norge, og "la an" på fetter, Øyvind, som ikke så ut til å plages av kurtisen. Det var dårlig med jobber for tiden, bekreftet karene som arbeidet på en av St. Lucia's mange bananplantasjer. Tidene har forandret seg. Økonomien, som historisk sett har vært basert på sukker, bananer, kakao og kokosnøtter, er i ferd med å bli avhengig turisme, som på så mange andre steder I Vestindia. Og det er ikke bare positivt, mente ungdommene, som var glad i å synge og underholdt oss til langt på kveld.

Vår vakreste ankerhavn

Langs St. Lucia's vestkyst finner man noe av det flotteste fjell-landskapet i hele Vestindia. Særlig er området rundt Pitonsfjellene, to 3000 fots høye vulkanske kegler imponerende. Vi ble fullstendig betatt og kastet anker ved foten av de dominerende fjelltoppene. Bukten var dyp så det ble nødvendig å fortøye en akterline til en kokospalme på land. Men dette var ikke noe problem, for det var plenty med "båtgutter" som ville hjelpe til. Den kvelden ble vi sittende lenge på dekk å nyte en av de vakreste ankerplassene vi noen sinne har sett. Men det hører også med til historien at den er en av de ubehageligste. For på grunn av uendelige donninger fra havet, ble den naturskjønne Pitonsbukten også en søvnløs fornøyelse.

Det var ikke til å tro, men på veien sørover dreidde vinden seg mot sørøst - så vi fikk motvind den veien også! Turen tilbake til Bequia ble derfor både røff og våt med kraftige regnskyll i typiske tropesqualls akkompagnert av vindkuler i friskeste laget. Det var nyttårsaften så vi stresset med å komme vel i havn, og rakk frem akkurat tidsnok til å peile inn kongens nyttårstale på utenlandssendingen. Med ett ble det riktig høytidelig ombord på NOR SIGLAR, så det føltes helt naturlig å stemme i med både konge og fedrelandssang - med en aldri så liten tåre I øyekroken. Allerede klokken 1900 gikk rakettene til værs omkring oss, for da var det midnatt I Europa, og mange ville feire nyttår samtidig med dem der hjemme. Så fortsatte festen med "steelband" og rompunsj og enda mere fyrverkeri midnatt lokal tid på Frangipanihotellets lange sandstrand.

Det formelig kryr av nydelige ankerplasser I Grenadinene, et hundretalls småoyer mellom St. Vincent og Grenada. Men det kryr av lange grunner og stygge undervannsskjær også, så man må være uhyre forsiktig med navigeringen. Mange har lidd samme skjebne som FREDAG I dette skumle farvannet. Folk tror de vet hvor de er, men det er lett å ta feil. Som I den norske skjærgården bør man sitte med fingeren på kartet og haukeblikk på kompass og sjømerker hele tiden.

Vi fant frem til Tobago Cays, en liten gruppe koralløyer som ligger I le av et langstrakt hesteskorev. Her var det populært. Et 100-talls båter hadde funnet samme veien. Men det var god plass, vi likte oss godt og slo oss til ro I noen dager. Vannet var så klart at vi kunne se ankeret på 3 meters dyp og Martin frydet seg over å kunne stå på bunnen og pusse kjøl og skrog! Det ble noen herlige dager med snorkling langs revet som inneholdt et vell av fargerik fisk og spennende koraller og spaserturer langs deilige, små, intime sandstrender. Oppholdet ble avsluttet med en uforglemmelig "languster"-aften, et herremåltid på kjempereker, som Tobago Cays er så kjent for.

Tøft på Union

Vi satte besøket vårt på en "norsk hurtigrute" til St. Vincent og fortsatte sørover til Union, som lokket med sine dramatiske fjelltopper, Olympus og Parnassus. Her ankret vi opp bak revet vis-a-vis Palm Island, en privateid liten ferieøy med strandbungalower i topp prisklasse. Vi ble sittende lenge på dekk å nyte freden den kvelden. Så vi ble ordentlig ergelige da en speedbåt begynte å fare frem og tilbake mellom båtene I bukten. Plutselig sneiet den opp langsmed båtsiden vår. "Docteur ombord?" ropte en mann andpusten. Vi hadde knapt rukket å benekte det for de to karene var på vei til neste båt. Så hørte vi en hysterisk stemme på kanal 16 skrike på fransk: "Mayday! Mayday! ..........såret ....... skutt I magen...... holder på å blø seg ihjel! Hjelp! Få tak I en lege! Fort! Sunset Bar! Sunset Bar! Dette er Bougainville! Skaff meg et fly så vi kan få ham til Martinique! Skynd dere! Det haster!" Vi tittet ut for å se om vi kunne se en båt som het Bougainville. Men det var for mørkt. Vi låste alle luker og satt klistret til VHF'n resten av kvelden.

Etter mye frem og tilbake fikk den stakkars kvinnen hjelp. Det største problemet var visst ikke å få tak I et fly men at flyplassen lå I mørke. Generatoren var stengt av for natten og ingen ville sette den igang. Det var fremdeles mørkt på rullebanen da vi hørte en flymaskin starte opp. Like etter så vi navigasjonslysene I luften. Den skadede var på vei til Martinique. Det ble dårlig med søvn ombord på NOR SIGLAR den natten.

"Har du hørt noe om skytingen her I går kveld?", spurte vi søppelkjøreren som kom forbi utpå morgenkvisten. "Union farlig sted. Mye kriminalitet. Lokalbåter ute etter mørkets frembrudd må rapporteres til politiet!" Han lot ikke til å vite hva vi snakket om. På yachtklubben var alle tause. Men vi ble forsikret om at ulykken ikke hadde noe med båtene I bukten å gjøre.

"Det var en tyv!" utbrøt en fisker som holdt på å bøte garn. "En forbasket kjeltring!" Han pekte med forakt på to butikker I hovedgaten. "Det var han som driver disse sjappene, en storkakse som bor I et palass oppe I hogget her. Han er den største arbeidsgiveren i Union. Men folk her hater ham for han betaler ikke arbeiderne sine. Han fortjener å bli drept, den franske drittsekken", raste mannen. "Neste gang er det yachtklubbens tur. Om jul rakte de inn penger mens staben fikk en slikk og ingenting. Vi blir utnyttet her i Union. Nå er vi sinte. Så det er ikke rart at det sprekker av og til." Sinnet og bitterheten var grenselos. Vi syntes situasjonen minnet om en annen tid i Karibias historie, en tid som forlengst skulle være forbi.....

Hvordan gikk det med mannen, ville vi vite. Overlevde han? "Ah, han greide seg nok. Bare kjeltringer og rikfolk kan få fatt I fly på den tiden av døgnet. Med forbindelser på Palm Island er det alltid en utvei. De korrupte klarer seg alltid". Vi hadde tenkt å ta jolla over til Palm Island men hadde ikke lyst lenger.....

Vi blir ikke lenger enn nødvendig I Union, som er vakrere på avstand enn på nært hold. Dessuten er det på tide å fortsette vestover. Ferske rapporter om vold og tyveri i Puerto la Cruz og Isla Margarita bidrar til at vi beslutter å sette kursen direkte mot Los Roques og Avesøyene, Venezuelas ubebodde marinepark i vest. Vi begynner å friske opp spansken.