Satser på solceller
Mens vi ventet på Francespar, installerte Martin to nye solcellepaneler. For etter at vi kasserte den fire år gamle vindgeneratoren som hadde rustet innvendig, viste det seg at strømforbruket var for høyt for de to gamle panelene. Jeg hatet vindgeneratoren og var glad til da vi kvittet oss med den i Malta. Den var ordentlig skummel der den vibrerte vilt på targabøylen i cockpiten rett over hodene våre. Bråkte gjorde den også og holdt oss våkne om natten. Dessuten var den vanskelig å stoppe underveis. Bladene svirret faretruende nærme hode og hender. Et lite feiltrinn, og ulykken kunne vært ute. Solcellepanelene derimot bare sitter der i all stillhet og produserer strøm - så lenge det er nok sol. Og det skulle ikke bli noe problem fremover.
    Det var nok å gjøre så vi holdt på i ett fra tidlig morgen til sent på kveld. Redningsflåten fikk sitt årlige ettersyn, nødpeileren ble kontrollert, lensepumper sjekket, motoren overhalt, førstehjelpsskrinet supplert, et nytt toalett installert, helse og båtforsikringer fornyet. Vi bevilget oss en ny spribom til medvindsseilasene, fornyet nødraketter og lys til redningsbøyen, hamstret batterier og lyspærer, sjakler og blokker og reservedeler til alle tenkelige formål. Når vi trodde at vi hadde fått med oss alt, kom vi alltid på noe vi hadde glemt. Det tok visst aldri slutt. Så "Gibraltarlisten" ble omdøpt til "Karibienliste".

Uten forsikring?
Apropos båtforsikring. Jo lenger vi er ute, jo flere langturseilere treffer vi som ikke er forsikret. Spesielt de som har vært ute i mange år. Denne utgiften utgjør en betydelig prosent av en langturseilers budsjett, så det er fristende å gå foruten. Mange opererer med minimale midler og har ikke råd. Andre mener det er fornuftigere å bruke dette vesentlige beløpet på vedlikehold og fornyelse av utstyr. Holder man båten i god stand, er risikoen for uhell utvilsomt mindre. Men hva gjør man så hvis en annen båt som ikke har forsikring forårsaker skaden?
    Temaet blir diskutert i det vide og brede. For oss er trygghetsfølelsen ved å ha full dekning viktig. Vi tør rett og slett ikke å la være. Pantaenius, som forsikret oss i Europa, vil ikke dekke oss over Atlanteren og i NordAmerika. Kanadiskregistrerte båter hører nemlig til samme risikogruppe som amerikanske, som er kjent for å lansere store erstatningskrav. Mannskapets nasjonalitet har ingen betydning. Så vi må søke anbud fra andre selskaper. Lloyds er dyrest, forlanger tre mannskap over havet og skipsinspeksjon på land. Det tyske firmaet, Siegfried Preuss, har ingen slike restriksjoner, er rimeligere, men tilbyr ikke ansvarsforsikring. Den får vi derimot fra St. Margaret's insurance i London. Sykeforsikring fornyer vi for fjerde gang gjennom den tyske havseilerorganisasjonen, Transocean, som arrangerer gruppeforsikring for sine medlemmer til en overkommelig pris.

Sure og gretne
Før forsikringene er i orden har det gått tre uker og vi har brukt en formue på faxer og telefoner. Stresset tar på, så vi passer på å sykle en tur hver dag, enten rundt den berømte Gibraltarklippen eller over flyplassens rullebane til Spania, hvor mosjonsrunden kombineres med kartkopiering og billige innkjøp på La Linias fabelaktige utendørsmarked. Det blir etterhvert mange turer til supermarkeder på begge sider av grensen hvor man kan proviantere alt mellom himmel og jord til fordelaktige priser. I innspurten kvitter vi oss med kart og losbøker fra Middelhavet og anskaffer de vi trenger for Atlanteren og Karibien. Rom og luker tømmes og omorganiseres for å få plass til nye innkjøp og proviant. Vi stuer og stuer, rydder og rydder, flytter ting fra sine faste plasser, glemmer hvor vi har gjort av dem, snubler over verktøy og kasser, klesvask og rot, blir sure og gretne og går hverandre i det hele tatt på nervene.
    Et to ukers opphold blir til fire så når vi endelig er ferdig ligger vi bakerst i puljen av Atlanterhavsfarere. Radiofrekvenser blir utvekslet og nye værvarslingsfelt med fremmede navn som Josephine og Altair, Madeira og Meteor blir studert. Det tar en stund å bli kjent med lengde og breddegradene for disse nye områdene på kartet. Til slutt noterer vi oss et sted i Marokko hvor det skal være trygt å anløpe dersom det skulle bli nødvendig.
    Den 30. oktober, på Skipperens fødselsdag, er vi klar til å dra. Men Martins rygg er ikke god. "Jeg syns du burde hvile noen dager," trygler jeg. Men nei, det er hans bursdag, så han får gjøre som han vil. Vi kutter trossene og stikker til havs. Været kunne ikke ha vært bedre og vi heiser fulle seil i laber bris fra øst. Langtidsvarselet melder dreining mot nordøst, Beaufort styrke 4-5 i en uke fremover. Strømmen går stri i Gibraltarstredet men hindrer ikke en vilter delfinflokk i å gi oss en praktfull avskjedsoppvisning som setter en fin ramme om dagen. Når vi runder Europas sørligste fyr feires jubilanten med lunsj og gaver og en bitte liten akevitt. Vi liker hverandre igjen. Alt er fryd og gammen.

Invalid skipper
Men det varer ikke lenge. Når Martin går på vakt om kvelden, trenger han hjelp til å knyte skolissene. Og når jeg løser ham av ved 0100-tiden klarer han bare så vidt å komme seg til køys med intense smerter og stort besvær. Jeg holder ut til klokken 6 om morgenen for at han skal få ligge i ro lengst mulig. Men når det er hans tur til å overta, er det så vidt han klarer å komme seg opp. Heldigvis er forholdene gunstige så vindroret klarer brasene og Martin kan ta vakten i horisontalen med puter under knærne. Situasjonen ser ikke lovende ut. Jeg har liten lyst til å fortsette alene med en invalid skipper ombord. Vi vurderer å stoppe i Marokko til han blir bedre. Men problemet er at vi ikke har gode nok kart til å gå dit.
    Den andre kvelden streiker ryggen fullstendig og han kommer seg ikke opp i det hele tatt. Det blir en lang og ensom natt. Om morgenen innser vi at det er vannvidd å fortsette. Vi må bare prøve å gå inn til Marokko. Jeg finner frem notatene fra Gibraltar, hvor en liten yachtklubb like nord for Casablanca ble anbefalt. Utpå dagen sjekker jeg inn på det britiske maritime mobilnettet og får bekreftet koordinatene som vi noterte i Gibraltar. Det er betryggende å få snakket med noen som har vært der før. "Kysten er ren og fri for fare", konstaterer ZB2iO. "Bare finn moloen og gå rett inn". For en moralsk støtte disse radioamatørnettene er! Med dem behøver en aldri å føle seg alene. Det er alltid noen som er klar til å hjelpe, en enorm lettelse når en er på havet, langt utenfor allfarvei.
    Sikten er dårlig for luften er full av fin sand fra Sahara. Snart er hele båten dekket av et tynt lag oransje støv. Jeg skvetter høyt når jeg oppdager at salingshornene peker faretruende nedover. Vantene er slakke. De såkalte spesialistene i Gibraltar har visst ikke festet klemmer i enden på salingshornene. Jeg tør ikke si noe til Martin. Han vil bare engste seg og kan ikke gjøre noe med det likevel. Det hjelper litt å stramme strekkfiskene. Heldigvis er det blikk stille så vi kan gå for motor med minimal belastning på mast og rigg. Jeg strever med å holde meg våken, spesielt siden det ikke er noen horisont å feste blikket på. Kysten er lav og vi får ikke landkjenning før vi er kloss innpå moloen. Takk og pris for GPS og korrekte koordinater!

Trygt i havn
Vi beveger oss sakte rundt moloen. Bukten er stor. Uten havnekart har vi ikke peiling på hvor vi skal. "Kan dere si meg hvor lysthavnen er?", roper jeg til noen fiskere som kommer tøffende forbi. De later ikke til å høre. "Mannen min er syk! Kan dere hjelpe meg å finne et sted å legge til?" Da blir det fart i karene. "Mais bien sur, Madame! Følg oss"!
    Den lille båten geleider oss forbi en stor petroleumsterminal og helt inn i enden av bukten hvor det ligger et lite havneanlegg med cabincruisere, et par seilbåter og et stort "gendarmerie"-skip. På kaien står det to karer og fekter med armene. "Non, non, non! Dette er en privat klubb. Uvedkommende har ikke adgang." "Excuse moi! Kapteinen er syk og vi trenger hjelp", roper jeg fortvilet tilbake. Da forandrer tonen seg momentant. "Åh, Madame! Venez ici! Denne veien!" Vi blir vinket inn ved siden av kystvaktskipet.
    Ryktene sprer seg fort at det ligger en utenlandsk seilbåt med en syk skipper ombord i havnen. Folk strømmer til. Alle er hyggelige. Alle vil hjelpe. Egentlig er det ikke plass til oss i Yacht Club de Mohammedia. Men de lover at de skal gjøre alt de kan for å imøtekomme oss. "Hvor lenge blir dere?" Det er jo vanskelig å si, men vi håper selvfølgelig at Martin blir bra om en ukes tid. Dagen etter blir det satt en båt på land så vi skal få plass.
    Så der lå vi da, i Mohammedia i Marokko og syntes synd på oss selv. Det hjalp litt på sinnsstemningen når vi fant ut at vi var i celebert selskap. Selveste Kong Hassan II hadde nemlig flere båter i YCM! Innsjekkingen gikk greit. Bare havnesjefen kom ombord. Omsorgsfullt, spurte han etter Martins helsetilstand og forsikret oss om at vi kunne bli så lenge det var nødvendig. "Dere ligger trygt her i Mohammedia," sa han alvorlig. "Siden Kongen har båter her er hele området bevoktet 24 timer i døgnet. All trafikk må gjennom en kontrollpost. Det er bra dere ikke gikk inn til Casablanca. Der er det mye elendighet for tiden med fattigdom, tyveri og kriminalitet," fortsatte "le Haj", hvis ærestittel bevitner at han har vært på pilgrimsreise til Mekka og dermed er høyt respektert blant sine muslimske medmennesker.

Med Allahs hjelp
Vi får ekstraforpleining fra første stund. Seilforeningens nattevakt skaffer medisiner, kommer med blomster og peppermyntete. En fysioterapeut dukker opp. Men etter fire behandlinger forverrer tilstanden seg. Martin mister følelsen i tærne. Smertene er så akutte at han knapt kan bevege seg fra forpiggen til toilettet og tilbake. Vi sender bud på lege. Diagnosen er ingen overraskelse. "Du har et prolaps som trykker på isjiasnerven", konstaterer Dr. Nezha, og beordrer fullstendig ro. "Jamen det har vi ikke tid til. Jeg er nødt til å bli bra fort!" sier en utålmodig Kaptein. "Vi har avtale i Kapp Verde om en måned og dit er det nesten 1000 nautiske mil." For å få fortgang på bedringen blir han satt på tablettkur og kortisonsprøyter.
    Fjorten dager senere stopper behandlingen. "Nå er det bare hvile og Allahs hjelp som skal til", smiler hun. Men selv Allah kan ikke få oss til Kapp Verde på to uker. Møtet blir utsatt til etter jul. Vi er ordentlig skuffet for vi går også glipp av Seilas' redaktør, som vi skulle treffe under ARC-starten i Las Palmas. Som plaster på såret sender han oss en stor pakke med kaffe og sjokolade, kaviar og godbiter, filmruller og blader. Hamdullah!
    Vi savnet morgenvisittene til Dr. Nezha. Hun hadde alltid med seg noe godt, fiken, dadler og hjemmebakt brød, og tok seg alltid tid til å prate. Vi lærte mye om menneskene og livet i dette landet hvis konge skal være direkte etterkommer etter selveste Profeten Mohammed. I motsetning til Algerie, har ikke Marokko problemer med fundamentalister. Derimot har vi lagt merke til at det er mye fattigdom omkring. "Det er ikke så galt som det ser ut til", påstår Dr. Nezha, en typisk representant for den lille overklassen. "Det er vanskelig for utlendinger å forstå, men de fattige har det faktisk ganske godt i Marokko. Vi muslimer er forpliktet til å hjelpe hverandre, så ingen behøver å mangle noe her. Vi tar vare på våre medmennesker, steller de syke og respekterer de gamle. Ingen havner på gamlehjem her i landet. ingen behøver være ensomme. For oss er religion og familien viktigere enn penger", fortsetter den moderne arabiske doktoren som kritiserer vestens behandling av den eldre generasjon. Vi kan ikke dy oss for å spørre om hun også ber fem ganger om dagen. "Mais bien sur!" utbryter hun med et strålende smil. "Det er like selvfølgelig som å pusse tennene for oss muslimer!"

Ingen bedring
Dagene blir til uker, ukene til måneder og Martin blir bare ikke bedre. "Du må bli med meg på "hammam", Kaptein!, utbryter en opplagt Abdelhak, YCM's trofaste nattevakt. "En skikkelig marokkansk massasje der så blir du sikkert bra! Vi arabere liker ikke leger. Et sunt tyrkisk bad derimot kurerer det meste!"
    Han er helt enestående mot oss, denne unge mannen som jobber 14 timer i døgnet 7 netter i uken og forsørger en familie på 10 på $170.00 i måneden. Kveld etter kveld tropper han opp med middagsmat til oss hjemmefra. "Siden dere ikke kan gå ut på byen og spise, vil kona mi, Saiida og moren min sørge for at dere får ekte marokkansk kost mens dere er her hos oss", lover han blidt. Han vil ikke høre snakk om betaling. "Det er ikke oss som gjør dette for dere. Det er Allah!" Vi forstår at det er viktig å være på god fot med Ham. Aksepteres betaling, blir det betraktet som lønn. Dermed teller ikke poengene i oppsummeringen på dommedag.....
    Vi vrir hjernen for å finne ut hvordan vi kan gjengjelde generøsiteten uten å såre følelsene deres. Kanskje vi kunne be dem vaske tøy for oss og dermed lure oss til å betale litt ekstra godt på den måten? I tillegg til to smågutter, har Abdelhak tre ugifte, hjemmeværende søstre og to arbeidsløse svogere å underholde, så vi vet at de har lite å rutte med. Vasken kommer tilbake nydelig sammenlagt i et stort bønnesjal. Men vi får fremdeles ikke lov til å gjøre opp for oss.

En verdifull erfaring
En kveld er ikke Abdelhak seg selv. Han har tannpine. "Jeg har fem tenner som må trekkes", ynker han. "Men det hverken tør jeg eller har råd til". Vi sender ham iland med smertestillende tabletter samtidig som vi får en god idé. Martin tegner Abdelhak i tannlegestolen og fem stygge jeksler med 100 diram pr. stykke. Så legger vi tegningen og 500 diram i et majonesglass, tuller det inn i noen gamle T-skjorter og gjemmer det blant middagskjelene som han henter om morgenen.
    Når Abdelhak tropper opp den kvelden er han overlesset med bæreposer og kjorrel som inneholder et gedigent festmåltid. Forlegent innrømmer han at det var Saiida og moren som fant majonesglasset først. De sprang rett på "souk"en og kjøpte en levende kylling og 7 slags grønnsaker før han kunne stoppe dem. Hadde han oppdaget det først, hadde han ikke akseptert det. "Jamen, du vet jo det, Abdelhak", sier vi lurt. "Det er ikke vi som ga dere disse diramene. Det er Allah". Deretter blir det mange tegninger på glass, klespakker og godbiter til familien. Vi vet ikke hvem som har mest glede av forholdet. Vi vet hvertfall at vi er en verdifull erfaring rikere som vi aldri kommer til å glemme.
    Etter seks uker er Martins tilstand fremdeles uforandret. Vi blir mer og mer deprimert. Det ser ut til at han må opereres. Vi diskuterer situasjonen med noen fransk-marokkanere som ikke har mye positivt å si om sykepleien i Marokko. "Du må ikke finne på å legge deg inn på sykehus frivillig her i landet", utbryter en av klubbens rike medlemmer. Standarden er sjokkerende! Vi europeere reiser til Frankrike hvis vi må på sykehus".
    Vi må få Martin til Kanada. Men hvordan skal vi klare det? Bevegelsesradiusen hans er innskrenket nok som den er. Han har ikke vært på dekk en gang på seks uker! Og hva skal vi gjøre med båten? Vi kan ikke forlate den i Mohammedia. Folk er riktignok både snille og hjelpsomme, men vi kan ikke stole på at de klarer å ta vare på båten i vårt fravær. For noen dager siden sank nemlig en båt ved bryggen like bortenfor oss! Kunne vi bare få Nor Siglar på land! Men Yachtklubbens kran kan bare håndtere cabincruisere. Vi vil ikke ta ned masten for det må vi ha hjelp til, og slik ekspertise finnes ikke i hele Mohammedia, det er vi helt sikre på. Kanskje vi burde prøve å seile tilbake til Gibraltar og sette Nor Siglar på land der? Men i desember er det mye uvær og nordøsten kan være lei. Slett ingen gunstig situasjon med en krøpling ombord. Dag etter dag rannsaker vi hjernen for å finne en løsning. Dilemmaet blir bare mer og mer flokete ettersom tiden går og Martin blir bare ikke bedre.

Rett på operasjonsbordet
Like før jul forverrer tilstanden seg. Pasienten får liggesår. Nå må noe gjøres. "Er det muligheter for "cat-scan" her i Marokko" spør vi Dr. Nezha. "Ja, selvfølgelig!", konstaterer hun. "På en privatklinikk i Casablanca". En eldre fransk-marokkansk dame tilbyr seg hjelp og stiller opp med bil. Vi har faktisk felles kjente, for Madame de Bridieu de Chateaubriand bodde i Halden like etter krigen! "Dette må være skjebnen", smiler hun. "Den gangen jeg var i Halden var det jeg som hadde problemer og en snill familie der hjalp meg. Nå er det min tur til å gjengjelde dette for en haldenser her!"
    "Mannen Deres trenger øyeblikkelig hjelp, Madame," konkluderer den sympatiske, arabiske legen etter undersøkelsen. "Vi kan operere i morgen tidlig!" Han ser at jeg nøler. "Kan vi ikke få ham til Kanada? Vi har hørt så mange skrekkhistorier om sykepleien i Marokko, og er ordentlig redde". "Oui, Madame, det forstår jeg godt", svarer nevrologen alvorlig. "Men en så lang reise er altfor risikabelt for mannen Deres under disse omstendighetene. I verste fall kan han bli lammet. Jeg driver Clinique Anoual sammen med tre kollegaer. Vi er utdannet i vesten og up-to-date med siste nytt av både behandlingsmetoder og hjelpemidler. Mannen Deres er i trygge hender". Klinikken ser ren og pen ut. Staben er elskverdig og profesjonell. Jeg ser på Martin som ser 100 år ut der han sitter tvekrokete i rullestolen. "La oss få det overstått", mumler han.

Uforglemmelig jul
Morgenen etter er han operert og tre dager senere, på lille julaften, utskrevet. Det blir en jul vi aldri kommer til å glemme. Vår trofaste venn, Abdelhak disker opp med allskens delikatesser og sammen med vår snille sjåfør, feires en uforglemmelig julaften ombord på Nor Siglar i et fremmed land. Abdelhak er i sitt ess og overrasker med gaver; et innrammet skriftssted fra Koranen til båten, fløyelstøfler og mamelukker til meg, jellaba og ridebukser til sin kjære "Capitaine". Og hvordan hadde han så råd til alt dette? Jo, det var julebonusen vi hadde sjenket familien på et syltetøyglass dagen før ..........
    Martin kommer seg fort. Når han er sprek nok blir vi med Abdelhak og Saiida på "hammam", treffer familien og overnatter til og med i den lille to-roms leiligheten hvor kjøkkenet er et lite skur og toilettet et hull i gulvet. Vi føler en underlig intens nærhet sammen med disse vilt fremmede menneskene, som om vi har kjent dem bestandig. Det er sterkt å oppleve familiens hverdag. Alt er så annerledes fra det vi er vant til. Jeg hadde aldri trodd at det gikk an å sitte på huk dagen lang og lage mat til en stor familie ved hjelp av noen få kjørreler og et lite propanapparat. Kontrastene er enorme når vi feirer Ramadan sammen med overklassen, Dr. Nezhas familie. Gjestfriheten er like ekte, men etter besøket hos Sitaf-familien, føles overdådigheten nesten grotesk. Det er vanskelig å glemme fattigdommen rundt hjørnet.
    Vi er heldige som har hatt anledning til å treffe marokkanere fra alle samfunnslag. En ting er klart. Fellesnevneren er den urokkelige islamske tro. Alle streber etter å tilfredsstille Allah, alle er snille og generøse, gjestfrie og varmhjertet. For oss som nettopp har vært i Algerie, hvor muslimer dreper hverandre i tusenvis, er det vanskelig å forstå at disse fundamentalt gode menneskene også kan være så fundamentalt onde.
    I slutten av januar får Martin grønt lys til å fortsette reisen. En vanskelig tid er over. Selv om vi ivrer etter å komme avgårde gruer vi for avskjeden. Mange møter opp. Men det er Abdelhak som stikker seg ut blant forsamlingen. Han ser så puslete og forlatt ut der han står igjen på kaien i Martins gamle klær. "God tur og takk for alt", roper han etter oss. "Men kom snart tilbake! Hos oss har dere alltid et hjem i Marokko." Vi tenker med vedmod på den arme kåken. Der det er hjerterom er det sannelig også husrom! Det slår oss at familien slett ikke er så fattig når det kommer til stykket. Og det er jo vi som må takke. "Shukran, Abdelhak! Vi kommer snart igjen", lover vi med tårer i øynene. Inshallah.

Helt opp  |   Neste Reisebrev