Besøk ombord skal med fly fra Kreta til Aten. Det er 63 n.mil til Heraklon, litt for langt til en dagsseilas. Så vi tar natten til hjelp og regner med å komme frem neste formiddag. Vennen vår klager over at det er dårlig med vind på disse kanter. Hun har vært ombord i et par uker uten å oppleve en skikkelig Meltemi. Martin lover å ta noen ord med Poseidon.

Vi setter fulle seil og kurs mot sydvest. Snart blåser vinden opp fra vest. Det varer ikke lenge for relingen ligger i vannskorpen og sjøsprøyten står over dekk. Vi ligger tett på vinden og rever storseilet. Bølgene vokser og vokser. i kveldingen er vi omgitt av et hav med skumtopper. Poseidon har hørt oss. Vi tar et rev til for det blir mørkt og ruller inn genoaen til et lite flak. Middagen smaker ikke. Vår venn kapitulerer og forsvinner nedenunder med spybøtte og papirhåndklær. Vi ser ikke mer til henne på resten av overfarten.

Når solen synker i havet ligger vindmåleren jevnt på 35-40 knop. NOR SIGLAR bygser og stamper som gal. Vi sliter for å holde høy nok kurs. Gjesten vår jamrer seg. Hun lurer på om vi snart er fremme. "Hvis vi faller av, blir det behageligere for deg", sier Martin. "Men da kommer vi ikke dit vi skal. Du må ta buss resten av veien". "Please, jeg tar mer enn gjerne landeveien så lenge vi kommer fortere til terra firma," ynker hun.

FRISK SLØR

Med ny kurs på 150 grader og Spinalonga lenger øst, kommer vind og bølger aktenom tvers, så det blir en helt annen bevegelse i båten. Nå ruller og duver NOR SIGLAR som et nøtteskall der hun hiver seg med bølgene som bruser og bryter omkring oss i bekmørket. Svære sjøer slår over hekken og fosser inn i cockpiten. Vi blir søkkvåte. Selv om det er 25 grader i luften blir vi frosne etterhvert.

Det går så det suser i 8-9 knops fart. Allerede kl. 0230 ser vi fyret som markerer innseilingen til den store Kolpos Merambelloubukten. Rundt neset tar vindkulene virkelig tak i oss. Det blir slett ikke lunere på innsiden, snarere tvert imot. i 40-45 knops vind raser vi forbi lagunen hvor vi har tenkt å ankre opp. Det er altfor risikabelt å gå inn gjennom den smale åpningen i mørket. Så vi fortsetter innover i den romslige bukten med radar og haukeblikk. i tre lange, nervepirrende timer jager vi frem og tilbake, forserer fartøy og venter på dagslys. Det ser ut til at hele Spinalongas fiskeflåte er ute og legger garn nettopp denne natten. Langsomt kommer silhouetten fra den venetsianske festningen på den lille øya, Elounda til syne. Snart ligger den badet i eventyrlig glans fra morgensolen, fiskebåter tøffer inn med nattens fangst, og innen ankeret går til bunns i den enorme 3-5 meter dype lagunen, er nattens strabaser glemt.

Når vi stuper i seng våkner gjesten vår til liv. Utpå ettermiddagen står middagen ferdig og båten er i ship shape. "Hadde jeg visst at det kunne blåse så infernalsk, hadde jeg holdt tett", mumler hun slukøret. Baggasjen står ferdigpakket, bortsett fra en tom bag som er til vår disposisjon. På NOR SIGLAR er nemlig prisen for et gratiscruise privat kurertjeneste. Gjester får beskjed om å ta med seg post og pakker, reservedeler, gjetost og andre godbiter vi savner eller trenger. På returen må de ta med seg ting hjem for oss som vi har anskaffet iløpet av reisen, eller som vi ikke trenger ombord lenger. Denne gangen dyttes baggasjen full av suvenirer, bøker og kjære minner fra oppholdet i Middelhavet.

ALENE IGJEN

Vi er alene igjen. Jeg setter meg ned for å skrive til Seilas. Så streiker PC"n. "Disk control failure", flimrer det før det blir svart. Jeg aner ikke hva som beveger seg bak skjermen. Med gru begynner jeg å skrive for hånd.

Det blåser og blåser og blåser. Men vi ligger trygt i lagunen og benytter anledningen til å friske opp historiekunnskapene og orientere oss om det nye området vi er kommet til. I Menneskets Saga leser vi at Kreta er opphavsstedet til den minoiske kultur som hadde sin blomstringsperiode fra 2800 til 1450 f. Kr. da den plutselig gikk til grunne. Det skal være det voldsomme vulkanutbruddet på Thira som ødela denne gåtefulle sivilisasjonen da den var på topp. Når Meltemien legger seg seiler vi vestover til hovedstaden, Heraklon. Her ligger det minoiske palasset Knossos, midtpunktet for denne høyt utviklede sivilisasjonen, og tidens største europeiske by med over 100,000 innbyggere.

Det er som å forflytte seg 4,000 år tilbake i tiden når man vandrer rundt i ruinene blandt delvis utgravde og restaurerte saler og trapper, korridorer og gårdsplasser. Vakre freskomalerier som forestiller planter og dyr og mennesker i lek og sport, gir inntrykk av at minoerne var et fredeligsinnet og skjønnhetselskende folk i kontrast til krigsscener av den klassiske greske art. De var også fremragende sjøfarere, et dyktig handelsfolk og talentfulle metallarbeidere. Dette ser man på det arkeologiske museet i Heraklon med dets fantastiske samlinger av praktfulle smykker og prydgjenstander i gull og sølv, bronse og marmor. Man trenger flere dager for å få med seg alt. Men Martins rygg er vond så han har det bedre i horisontalen på NOR SIGLAR.

DET 20. ÅRHUNDRE

I Heraklons vakkert buede havn, hvor vi ligger fortøyd bare et stenkast fra den venetsianske løvebrønnen, prøver jeg forgjeves å få liv i datamaskinen. "Det ligger en Toshiba-forhandler ved siden av bouzoukiklubben", sier Afrodite, en hyggelig dame jeg kommer i snakk med på bryggen. På 5 minutter har hun fortalt sin livshistorie. "Jeg bodde i Nord-Dakota i 16 år. Der var jeg gift med en kineser og drev restaurant. Etterhvert ble jeg lei av ris og vårruller og dro min vei. Nå innrømmer jeg at det var bedre å skuffe sne og tjene penger enn å være arbeidsløs og redd for jordskjelv. Jeg skulle ha blitt der borte. Kunne ha sendt penger hjem og reist tilbake en gang i året", konkluderer hun melankolsk. Nesten alle kretere har familie i utlandet som hjelper til med å stimulere økonomien på den fjellendte og karrige øya.

Afrodite følger meg til dataforretningen. Men der er det ingen oppmuntring å få. En ny "drive" må bestilles fra Aten. Det vil ta flere uker og koste en liten formue. "Hvis det i det hele tatt går an å oppdrive deler til en slik eldgammel modell da," sier kreteren med glimt i oyet. PC"n er 4 år gammel - men dette er det 20. århundre. Jeg fortsetter å skrive for hånd.

Noen dager senere er vi klar til å fortsette ferden, men må sjekkes ut først. Havnesjefen er ikke tilstede. Vi blir bedt om å vente. Etter en time kommer en gammel mann og mumler at vi må gå til en annen bygning. Vi finner omsider frem til en dør med det greske havneemblemet på. Innenfor ser det kaotisk ut. 6 uniformerte menn sitter bak svære papirbunker og kjederøker. Her finnes ikke tegn til moderne hjelpemidler. En dame kommer og serverer kaffe. Det er hun som tar seg av oss også. Det ser faktisk ut til at det er hun som gjør alt arbeidet. Mennene bare stempler og underskriver. "De er visst like bortskjemte i dag som på Homers tid for 2500 år siden", konstaterer Martin. Vi lurer på hvordan Grekenland har klart å bli medlem av EU med en slik laissez-fairementalitet. Ifølge Illiaden, var det mye mere futt i de gamle Hellenerne....

Kreta, som er den største øya i Grekenland, skiller Egerhavet fra det Lybiske Hav og ligger like langt fra Europa, Afrika og Asia. Øya er en viktig forsvarspost for Nato i det østlige Middelhav og har en stor base i Ormos Bali, i nordvest. At det er militærforsterkninger i nærheten forstår vi på alle jagerflyene i luften. Når vi glir inn det smale Soudhas-sundet blir vi kryssforhørt av den greske marinen på kanal 16. Vi føler oss så absolutt under overvåkning der vi blir beglodd fra kontrolltårn og observasjonsposter på strategiske høyder, omringet av skyhøye radiomaster og digre parabolantenner.

STANDARD VÆRMELDING

Det er ikke spesielt idyllisk i Ormos Bali, men et beleilig sted å vente på godvær til å sette over stredet til Peleponnes. Kapp Tainarou, det nest sydligste punktet i Europa etter Gibraltar, er beryktet for å være Kapp Horn i miniatyr, så vi vil gjerne ha gunstige forhold på den 150 n. mil lange overfarten. Vi hører den svenske båten, "Kosta Mera", kalle opp Hellas Radio for å få værmeldingen. Det er nesten umulig å forstå engelsk med gresk aksent, spesielt når forbindelsen er dårlig. Men det gjør egentlig ingen ting, for svaret er nesten alltid: Beaufort styrke 4-5 fra nordvest - uansett!

Nei, da stoler vi heller på den amerikanske marinen stasjonert på Natobasen. Så når vi får grønt lys fra dem, forlater vi den sagnomsuste øya hvor Storguden Zevs ble født, kunstneren, El Greco trådte sine barnesko, og legendariske Zorba tilbragte siste halvdel av sitt brokete liv. Det starter bra med laber bris fra sydvest så vi gjør riktig god fremgang. Men utpå kvelden, etter en vidunderlig vakker solnedgang over Peleponnes, mister vi vinden fullstendig og må starte opp jernhesten. Det passer egentlig fint, for etterhvert blir det nødvendig å sette på radaren som tar mye strøm. Gjennom det smale stredet mellom Kithira og den greske halvøya, møter vi rene rushtrafikken. Det er fraktskip som er for store til å gå gjennom den smale Korintkanalen, eller som vil spare den kostbare avgiften. Jeg teller 10 skip i timen. Det er godt å ha radar.

Utpå morgenkvisten står vi ut i det joniske hav, nøyaktig et år siden vi kom den motsatte veien. Det er deilig å være tilbake i roligere farvann igjen. Men ikke for har vi skålet farvel til Egerhavet og dets arge Meltemi, så slår Poseidon til med stiv kuling fra nordvest! Så vi får et svare slit med å komme oss inn til Koroni før mørkets frembrudd. Det forekommer oss at seilasene våre nesten alltid er strevsomme på tampen....

MELTEMIEN RASER

Koroni er utsatt for nordvesten så vi blir liggende å rykke og slite i ankeret. sjøsprøyten slår innover bauen og ned gjennom luken som må stenges. Det blir for varmt å sove i forpiggen så vi flytter inn i salongen. Utrolig nok må vi spenne opp leduken så vi ikke skal falle på dørken i all huskingen. Og vi som hadde gledet oss til å ligge i ro noen dager! Det er ubeskrivelig varmt, vi trekker for gardinene og har 3 vifter gående. Temperaturen stiger til 36 grader. Meltemien raser i hele det joniske hav. Vi har visst tatt den med oss. Ankeret sitter heldigvis godt. Vi sjekker det hver dag. Men etter noen søvnløse netter flytter vi et par mil rundt odden hvor det er mye lunere. Da først stagnerer vinden - selvfølgelig.

Vi pleier våre onde rygger. Jeg har fått kink og kommer meg etter noen dager. Martin har isjias og blir ikke bedre. Vi beslutter å ligge i ro en stund. Det går deprimerende sakte fremover. Etter 3 uker fortsetter vi videre. Vi trenger vann og diesel og stopper i Pylos hvor det er en ny lystbåthavn. Et stort skilt opplyser at anlegget er finansiert av EU for 20 millioner kroner. Men vi må legge til i den gamle havnen for å få fylt vann. Ved en feiltagelse ble nemlig hverken kloakk , vannrør eller elektriske ledninger installert før sementen ble støpt, så nå er man i full gang med å bryte opp hele det nye området. Er dere ikke glad for at Norge slipper å være med på og betale for dette?

Innerst i Navarinobukten kaster vi anker like nedenfor levningene fra en korsfarerfestning, ikke langt fra sagnkongen, Nestors slott, grekernes kloke rådgiver under toget mot Troja. Fantasien settes i sving. På fottur i området forestiller vi oss hvordan Agamemnon & co. samlet sine tropper for å hente hjem den skjønne Helena, hustruen til spartanerkongen Menelaos, som ble bortført av trojanerkongens sønn. Takket være den berømmelige trojanske hesten, falt omsider byen etter ti års intens krigføring.

VERDENS FØRSTE OL-STADIUM

NOR SIGLARS historiske ferd fortsetter nordover til Katakolon, et godt utgangspunkt til oldtidsbyen Olympia, som neppe trenger nærmere presentasjon. Det er stort å oppleve de gamle grekeres nasjonalhelligdom. Blant tempelruiner fra forgangen tid kan man lett drømme seg nesten 3000 år tilbake i tiden, til 776 f. Kr., da den første olympiaden ble holdt til ære for Zevs. Søylegruppen, hvor den olympiske ilden blir tent i våre dager, står på et vakkert platå omringet av sypresser og oliventrær. Høydepunktet er selvfølgelig en runde rundt verdens første olympiske stadion.

På toget tilbake til kysten kommer vi i snakk med Dimitrios og Constantina Trifouopoulos. Innen vi ser NOR SIGLAR i bukten er innbydelsene klare. Først kommer de ombord og ser hvordan vi har det. Dagen etter henter de oss hjem til seg. Det går på tysk for Dimitrios og Constantina er gjestearbeidere i Tyskland. De kommer hjem en gang i året for å ta seg av oliveninnhøstningen.

Ekteparet Trifouopoulos eier 150 oliventrær. Vi reagerer på at trærne deres er fordelt på 7-8 småteiger rundt om i nabolaget. Dette forklares med at i Grekenland er det ikke den eldste som har odelsretten. Dessuten venter man ikke til foreldrene dør med å fordele arven. Alle barna får nemlig et jordstykke hver når de flytter hjemmefra. Det er som regel den yngste som blir igjen på gården, for innen han/hun er voksen, er foreldrene gjerne gamle nok til å trekke seg ut av driften. Således blir det mange, mange adskilte parseller etter bare noen få generasjoner. Dimitrios legger ikke sjul på at systemet fungerer dårlig. "Jeg er ikke på talefot med søsknene mine", sier han. "Vi har ikke hatt kontakt med hverandre på over 20 år. i Hellas er familiefeider en del av hverdagen", sukker Constantina. Oljegrenen, symbolet på fred, har visst mistet sin betydning på landet i det moderne Hellas.

GRESK GJESTFRIHET

Constantina disker opp med allskens greske delikatesser. Over oss henger vinrankene tunge og tett og skygger for den hete ettermiddagssolen. Dimitrios serverer hjemmelaget retsina. Vertskapet blir søvnig og trekker seg tilbake. Vi blir tilbudt ektesengen. "Det er sunt med en liten siesta", smiler de. Det føles underlig intimt å sove middag i et villt fremmed hus hos villt fremmede mennesker i et villt fremmed land.

Etter en bitte liten kopp kruttsterk kaffe, får vi omvisning i byen Pirgo, hvor det var et kraftig jordskjelv for noen år siden. Ødeleggelsene er enorme. Det er fremdeles svære sprekker å se. Dimitrios, som skjønner at vi er forskrekket, trekker på skuldrene. "Vi er vant til jordskjelv på disse kanter", sier han nesten likegyldig. "En må bare ta det som det kommer og gjøre det beste ut av situasjonen."

Når vi har brukt opp de siste drakmene, returnerer vi til kysten, hvor de nye vennene våre forlater oss med en stor kasse olivenolje, retsina og gode minner. Så legger vi Peleponnes bak oss med kurs for Malta, 350 n. mil lenger vest. Det er dårlig med vind, men siden vi ikke har spesielt hastverk, beslutter vi å ta den tiden vi trenger og bruker ikke motoren. Det blir en behagelig overfart i lett bris fra nordvest, og rik anledning til å lese og slappe av.

Etter 4 deilige dager stevner vi inn i den mektige festningshavnen, Valetta som ble bygget av Johannesridderne etter den tyrkiske beleiringen midt på 1500-tallet. Vi kan ikke tro våre egne ører når vi hører kanonskudd bak forsvarsmurene. "Vi er i full gang med årets festas", smiler tollbetjenten og peker på et Jomfru Mariabilde på veggen. "I augustmåned er det "festas" nesten hver eneste dag her", fortsetter han. "Det må bare oppleves!"

ÅRETS HØYDEPUNKT

Vi besøker Mosta, Maltas gamle hovedstad, på Jomfru Maria-dagen, den aller største festaen. i hver eneste lille landsby vi passerer dominerer enorme barokk-kirker landskapet. Den katolske kirken utøver tydeligvis betydelig makt over folket. Det er fasinerende å se landsbyens skytshelgen bli båret ut av en praktfull katedral og paradert i spissen for en lang prosesjon gjennom byens gater som er dekorert med banner og lys, til akkompagnement fra musikkorps, fyrverkeri og kirkeklokker. Etterpå blander vi oss med folket på strøket. Barna leker, ungdommen flirter, de voksne går på kafe og de gamle sitter i døråpningen og følger med på det hele. "Festa" er så absolutt årets høydepunkt i den maltesiske familie - nærmest som 17. mai hjemme.

Så mye dreier seg om religionske begivenheter på Malta. Det nye testamentet beskriver hvordan Apostelen Paulus, som anno 60 var på vei til Roma, fangenskap og død, forliste i en forrykende storm på nordkystens stygge rev. Det skal være han som omvendte øyboerne til kristendommen. Bortimot 1500 år senere, hører vi at Johanitterordenen spilte en viktig rolle, spesielt i kampen mot islam. Etter tyrkernes fremrykking, fikk den et fristed på øya. Den geistlige ordenen ble grunnlagt i Jerusalem under korstogperioden for å forsvare kristne pilgrimmer på vei til det Hellige Land. Med riddere fra Europas aristokrati, ble veldedighetsorganisasjonen, som først og fremst tok seg av de syke, etterhvert utrolig prestisjefylt og rik og utviklet seg til en formidabel militærstyrke. Storhertugens palass, St. Johanneskatedralen og den mektige havnefestningen i Valetta er imponerende levninger fra ridderordenen, som forøvrig eksisterer den dag i dag.

Maltas strategiske beliggenhet og suverene havner har vært en uimotståelig fristelse for utallige verdensmakter gjennom tidene. Under den andre verdenskrig spilte øya en avgjorende rolle i kampen om Middelhavet og Nord-Afrika. i 1942 var øyboerne utsatt for bombeangrep natt og dag i 5 måneder. 40,000 hjem ble ødelagt og befolkningen sultet. Etter krigen ble de seige Malteserne foræret "the George Cross" for deres heroiske motstand. Det er første gang en slik utmerkelse er blitt tildelt en nasjon.

Vi fortøyer i Msida Marina, midt i Marsamzetts travle havn blandt fargerike, maltesiske fiskebåter som vokter over oss med vaktfulle øyne malt i baugen. De pittoreske farkostene har neppe forandret seg siden de fønikiske handelsskipene fartet i regionen. Det var forresten fønikerne som grunnla Malta i 800 f. Kr. Dermed regnes maltesisk for å være et semittisk språk og høres ut som en blanding av arabisk, hebraisk og flere romanske språk. Men engelsk er fremdeles hovedspråket, for Malta var en Britisk kronkoloni frem til 1964.

Alt blir så mye enklere når det går på engelsk. Og i Maltas aktive båtmiljø finner vi rikelig med tilbud og tjenester. Så vi blir en stund, for det er på tide å foreta en del reparasjoner og vedlikehold på NOR SIGLAR, som snart skal over Atlanter'n igjen.