Årsaken til at EMYR er så populært er at det spenner over tre kontinenter. Rallyet starter i den europeiske delen av Istanbul, går sørover langs det asiatiske fastlandet og videre over havet til Kypros og Israel for så å avslutte på det afrikanske kontinentet, i Ismailie-sjøen like på innsiden av Suezkanalen. Hele regattaen er på 1500 nautiske mil og tar seks uker. Men man behøver ikke å være med fra start til finish. Det er nemlig anledning til å velge tidsrom og etapper etter ønske. Vi valgte å være med i to uker på den 550 sjomils lange strekningen fra Antalya I Tyrkia til Ashkelon I Israel.

Prisen var det ikke noe å si på: DM100 pr. person uansett hvor lenge man var med! Dette innkluderte mottagelser og utflukter, middager og velkomstpakker, vimpler og rallyplakett, havneavgifter, visum og oppholdstillatelser. I alle havner var det lagt opp store arrangementer. Programmet var stramt. Ville man ha med seg alt ble det full fart hele tiden.

Båtene var inndelt etter størrelsen, i grupper på 10. Hver gruppe valgte en leder som deltok på regelmessige orienteringsmøter hvor det ble utdelt innformasjonsbulletiner om vær og vindforhold, distanser, avgang, ankomst, sosiale arrangementer, osv. De første dagene gikk alt som smurt. Men etterhvert skled det ut. Organisasjon er nok ikke tyrkernes sterkeste side. Selv omde hadde assistanse av en komite som besto av vesteuropeere, ble det en del forvirring og misnøye. Men så lenge forde- lene var større enn ulempene var de fleste fornøyd. Vi behøvde hvertfall aldri å bekymre oss for innsjekking og myndigheter. Dette var ordnet på forhånd av EMYR.

EMYR var på ingen måte noen regatta. På grunn av de lange avstandene mellom havnene, (min. 35 - max. 140 nm), lite vind og fastsatte ankomsttider, ble det nødvendig å kjøre for motor for å komme frem i tide. Dagene ble lange med tidlig start og sen ankomst. Dette var det rene stressopplegget for oss som er vant til å seile og ta den tiden vi trenger uten å følge en timeplan. Så på den første etappen på 135 nm kom vi sist i havn. Vi var faktisk de eneste som seilte hele veien.

Ingen magedans

Men vi skjønte fort at vi ble nødt til å omstille oss hvis vi skulle få glede av rallyet. For da vi klappet til kai i Bozayazi ble vi møtt av de andre deltakerne som skrøt av den fantastiske velkomsten de hadde fått av lokalbefolkningen som hadde opptrått med sang, musikk og folkedans på bryggen. Da Martin hørte at han hadde gått glipp av eksotisk magedans også, følte han seg virkelig snytt. Deretter holdt Nor Siglar følge med resten av flotiljen....

Kvelden før vi forlot Tyrkia ble det arrangert en uforglemmelig avskjed for oss i den bysantiske borgen, Anamurium. Temaet var sjørøverparty. Stemningen var rent skummel i mørket blant ruinene hvor skyggene danset i trolsk belysning fra fakler og stearinlys. Mannskapet fra Nor Siglar troppet opp i full vikingemundur som venner på besøk hadde ansvaret for. Hjelmer hadde de med seg hjemmefra. Resten av utkledningen var selvkomponert. Det var gøy å slippe fantasien løs og benytte ting ombord. De fleste deltakerne representerte forskjellige utgaver av Kaptein Sabeltann, så vi gjorde absolutt oppsikt og kapret faktisk andrepremie!

Mot Kypros

I Bozayazi delte flotiljen seg. Halvparten satte kursen mot Syria og Libanon mens resten tok veien om Nord-Kypros. 14 dager senere ble rallyet gjenforenet i Israel for så å seile sammen den siste uken til Egypt. Av sikkerhetsmessige grunner, eskorterte den tyrkiske kystvakten begge gruppene helt til Israel.

Vi var nok en smule spent på vårt første møte med Nord-Kypros, siden det var den tyrkisk-okkuperte siden vi skulle til. Den vakre, lille øya som tar navnet sitt fra "kopper", som heter "kypros" på gresk, har gjennom årtusener vært hjemsøkt av et virvar av folkeslag og kulturer. I dag er det grekere og tyrkere som lever på øya. Begge har dype røtter der og påstår å ha vært der lengst. Begge er like idealistiske i sin sak. Så forholdene er meget spent.

På en klar dag kan man se Tyrkia fra nordspissen av Kypros. Så nær er øya den muslimske verden. På den annen side er det over 800 km til Athen. Tar man en titt på kartet forstår man hvorfor Tyrkia mener at øya bør deles. Men dette har ikke bare med geografi å gjøre. Religion er nok den største årsaken til konflikten, og her er begge nasjoner like fanatiske. Det sies at kjærlighetsgudinnen, Afrodite, ble født på Kypros. Det er ironisk når man ser hvor mye hat og bitterhet som hersker her.

Innseilingen til Girne, det forhenværende Kyrenia, var usedvanlig vakker. Vi snek oss inn gjennom den smale åpningen langsmed festningen hvor Richard Løvhjerte også gjorde sin entre under det 3. korstoget i 1191. Men det var ikke plass til alle båtene i den idylliske, lille hesteskoformede havnen som var omringet av byggverk inspirert av østerlandsk arkitektur fra Osmanperioden. Så vi ble henvist til å fortøye nedenfor de bratte festningsmurene, hvor vi hadde følelsen av å bli satt 1000 år tilbake i historien.

I det moderne Girne går trafikken på venstre hånd og tyrkerne snakker godt engelsk, påminnelser om at Kypros var en britisk koloni i en hundreårsperiode for ikke så lenge siden. En ubehageligere påminnelse, derimot, var de bevepnete styrkene som patruljerte i gatene, deriblandt FN soldater, som er stasjonert i Kypros for å vokte ingenmannsland, en 200 km lang grense mellom de to sonene. Vi følte utryggheten på pulsen når vi måtte avlevere passene våre og ble utstedt identifikasjonskort som måtte bæres rundt halsen under oppholdet.

"Løsningen er to selvstendige land," sa den sympatiske, unge guiden på utflukten til St. Hilarionborgen, anno 900. Åsene rundt oss var brunsvidde. Skogbrann. Ska dene var enorme. "Dette er grekernes skyld! Det var de som satte fyr på skogen her i fjor," sa hun oppgitt. "Det var midt på sommeren, knusktørt og kraftig vind. Brannen spredte seg som ild i tørt gress. Det tok lang tid før vi fikk slukket den. Dette er en tragedie. Det går ikke an å leve sammen med slikt hat. Vi kan ikke fortsette slik. "

Øde og forlatt

Vi fikk oss litt av en husketur rundt "the Panhandle," på vei til Gazimagusa, det forhenværende Famagusta, et viktig handelssenter i Middelalderen. På grunn av beliggenheten i denne delen av Middelhavet, mellom det nære østen og Europa, gikk handelsruten via Kypros. Idag virket byen øde og forlatt, shabbyog fattig. "Tyrkerne tør ikke flytte inn i husene som Grekerne forlot etter okkupasjonsopprøret, ble det sagt. "De er overtroiske. Dessuten er de redd husene kan bli tatt fra dem igjen. Fremtiden er usikker, løsningene midlertidige." Økonomien er dårlig fordi Nord-Kypros har vært boikottet i over 20. år. Eksport og import må gå via Tyrkia, en lite effektiv og dyr metode.

Kontrastene var store. I Salamis, Midt-østens komersielle midtpunkt i en tusenårsperiode, fra ca. 1100 f.Kr., beundret vi romerske bad med den praktfulleste mosaikk, for så å returnere til havnen og dusje med en vannslange på bryggekanten. Toalettene var et kapittel for seg. "Ce n'est pas trop delicat," utbrøt en fransk rally- deltager med typisk eleganse.

Den siste kvelden i Gazimagusa innviterte Presidenten av Nord-Kypros og den tyrkiske marinen til grand galla. For første gang på tre år stilte Martin opp i hvite bukser med sylskarp press, slips og blankpussede sko. Han hadde ikke brukt finhabitten siden Cuba. Det ble en eventyrlig aften med mange retters middag rundt et vakkert dekorert svømmebasseng med fly- tende blomsteroppsatser, fremmedartet musikk og eksotisk magedans, den reneste Tusen og en Natt-stemning. De kan kunsten å skape atmosfære, disse sultanenes etterkommere!

Israel

Neste stopp på programmet var Israel. På vei mot det afrikanske kontinentet fikk vi streng beskjed om å kalle opp den israelske marinen allerede 50 nautiske mil fra kysten. Turen på 170 nautiske mil startet før soloppgang slik at alle skulle klare å nå frem til Haifa i dagslys dagen etter. I medvind og frisk bris med spinnakerne til topps, fikk vi faktisk følelsen av å være med i en skikkelig regatta en stund. Men natten ble slitsom. Omringet av 60 rallydeltagere, kystvakt og annen trafikk, ble det ikke anledning til mye søvn.

Utpå morgenkvisten, i nærheten av den libanesiske grensen, begynte det å skje ting. Prikker på horisonten, som vi hadde holdt øye med lenge, satte opp farten og kom mot oss. Snart ble vi gransket på nært hold av både marine og politi. På VHFn hørte vi en rallybåt bli kryssforhørt om noe han hadde kastet på sjøen. "Bare et bananskall", svarte italieneren indignert. "Hvordan kan vi være så sikre på det?", skjente en meget streng kvinnelig offiser. "Dette er Israel!" Vi forsto at episoden ikke hadde noe med forurensing å gjøre. Her var man tydeligvis forberedt på det verste.

Over oss sirklet helikoptere og jagerfly hvinte forbi. Det var ingen tvil. Vi var midt i en krigssone. På nyhetene ble det meldt at Hizbollah hadde skutt raketter over grensen fra Libanon. Israelerne hadde gått til motangrep. Jeg tenkte på Seturagentens kommentar. Nå var det for sent å ombestemme seg. Men sammen med EMYR-gruppen følte vi oss tryggere enn om vi hadde vært alene.

Den israelske marinen svarte ikke på kallene våre før vi var 10 n. mil fra Haifa. Men de hadde sikkert registrert oss lenge før det. Før vi fikk anløpe havnen måtte vi oppgi de vanlige opplysningene om båt og mannskap. Så, med et blidt "Shalom, Nor Siglar! Vi ønsker dere et hyggelig opphold i Israel," fikk vi grønt lys til å fortsette iland. Men i Haifa havn var det trangt om plassen og slett ikke så gode fortøyningsmuligheter. Travel trafikk for att og frem og skapte villt kaos. Master og rigger rente stadig borti hverandre. Stemningen var amper, utbruddene dramatiske. Førsteinntrykket av Israel var ikke særlig positivt.

Men i Carmel Yacht Club fikk vi en så hjertelig velkomst at bekymringene forsvant på et blunk. Stramme jenter fra marinen sto for innsjekkingen som gikk unna i en fei. "Ville vi ha stempel i passet?" Vi måtte dessverre avslå, for vi skulle besøke muslimske land senere. Så for alle til dusjene. For her var alt nytt og moderne, rent og pent. Og etterpå ventet iskald øl og falafel! Dette skulle visst ikke bli så galt likevel…

Seilforeningen var vel organisert, klubbatmosfæren positiv. Det var tydelig at de var vant til å samarbeide og jobbe hardt. Medlemmene innviterte til familieaften hjemme. Vår vertsfamilie var marokkanske jøder. De valgte Nor Siglar siden de hadde bodd i Montreal. Det ble en uforglemmelig aften med tradisjonell jødisk mat og stimulerende diskusjon. Hellige steder ble satt i et levende perspektiv gjennom interresante opplysninger om historie, nåtidens problemer og menneskers kår. Vi fikk bedre forståelse av den politiske konflikten i området på denne korte kvelden enn vi hadde klart å tilegne oss gjennom hele livet. I Israel mener man at det ikke finnes noen bedre måte å lære hverandre å kjenne på enn innenfor hjemmets fire vegger. Det har de rett i.

"Ikke vår tur ennå"

Familien bodde i en beskjeden leilighet i et nybyggerfelt på høyden over Haifa med utsikt over havet, korsfarerbyen Akko og den Libanesiske grensen. "Var de ikke nærvøse for å være så nærme krigssonen?" "Nei, dette hadde de vært gjennom mange ganger før, og generasjoner før dem!". Under Gulfkrigen ble de utsatt for bombeangrep hver eneste dag. Det ble mange, lange timer i det lufttette tilfluktsrummet som var innebygd midt i leiligheten. Der var det nødhjelputstyr, oksygenapparat og masker, vann og proviant, radio og mobiltelefon. Jeg la merke til Toraen som lå på en hvit hekleduk i hjørnet ved siden av en 7-armet lysestake, bønnesjal og yarmulka. "En overlever nok ikke lenge her inne", sa Yusef og trakk på skuldrene. "Oksygenbeholderen varer nok bare et par dager. I Gulfkrigen sprakk alle vindusrutene i leiligheten. Ellers slapp vi fra det med forskrekkelsen. Det var vel ikke vår tur ennå!," konstaterte han, nærmest som en selvfølge.

I Haifa forlot den tyrkiske kystvakten oss. Avskjeden var rørende med disse hyggelige og stramme, hvituniformerte offiserene som hadde ledsaget oss på veien. Jeg var visst ikke alene om å få en klump i halsen da de i samlet tropp vinket adjø med uniformsluene sine til akkompagnement av "Auf Wiedersehen."

Vi besøkte to havner til i Israel, Herzelia og Ashkelon. Begge var nye, hadde plass til henholdsvis 800 og 600 båter og var utstyrt med alle mulige bekvemmeligheter. De var også sentralt beliggende med hensyn til utflukter i Det hellige land, høydepunktet alle ventet på.

Bisarre opplevelser

For en bisarr opplevelse det var å farte på sightseeing gjennom Bibelhistorien. Foran oss, på en tettpakket turistbuss sto guiden med mikrofonen i den ene hånden og bibelen i den andre og leste skriftsteder og lignelser med Hallelujakoret som bakgrunnsmusikk. Barnelærdommen ble levende på veien gjennom Jordandalen til Galilea, til byen Nasaret, som forøvrig er arabisk, og Bebudelseskirken, dernest Tiberias, hvor Berg- prekenens fjell hever seg høyt over Genesaretsjøen med utsikt mot fruktbare kibbutzområder, anlagt av russiske jøder i forrige århundre -og Golanhøydene, som det strides om i disse dager. Vi vandret gjennom Kaperneum, i likhet med en annen kjent person, og badet I elven, Jordan hvor Jesus ble døpt. Jeg tenkte på folkeskolelærinnen min. Hadde hun likt dette, mon tro? Ingen ting var slik et lite barnesinn fra Norden hadde oppfattet det.

Følelsen av å gå på vandring gjennom Bibelen var underlig. Man kom ansikt til ansikt med hellige steder man fikk inn med morsmelken. Steder, som man den gangen kanskje ikke oppfattet som helt virkelige, som liksom bare hadde med tradisjoner og høytider å gjøre, eksisterte faktisk. I Jerusalem gikk vi tur på Oljeberget og i Getsemane hage, slentret oppover Via Dolorosa og Golgata blant souvenirbutikker og en strøm av turister, sto i kø for å se Gravkirken og Klippemoskeen, og fikk oppleve Tempelplassen og Klagemuren på selveste Sabbaten, med ultraortodokse jøder i dyp konsentrasjon over Toraen sin. Det syntes på lang avstand hvor ustabil regionen er. På Tempelplassen gikk soldater omkring to og to med ladde maskinpistoler. Det var vaktposter på alle hjørner . Ambulanser og militærkjøretøy sto klar til aksjon. En lærer på tur med klassen sin var bevepnet.

Vi måtte gjennom veisperringer for å komme frem til Judea og Betlehem, på palestinernes vestbredd, hvor Fødselskirken ligger . Her måtte vi vente i kø for å passere en marmorstjerne i gulvet hvor man antar Jesusbarnet ble født. Som vanlig lignet ikke noe på det som var virkeligheten "den gang da", eller som vi forestiller oss det fra bibelhistorien vi lærte i Norge.

På veien til Dødehavet, sjøen som ligger 400 m under havets overflate, passerte vi området hvor Dødehavsrullene ble funnet. I det ramsalte vannet kan man faktisk ligge på ryggen og lese avisen uten å synke. Vi besøkte Masadaklippen, fjellfestningen fra Herodes den Stores tid, hvor 1000 jøder klarte å forsvare seg mot store romerske legioner i tre år. Da det omsider brast, tok de seige jødene heller livet av seg enn å gi etter til romerne.

Oppholdet I Israel ble avsluttet på holokostmuseet, Yad Vashem. Det ble en sterk opplevelse. Et tysk ektepar fra rallyet brøt fullstendig sammen. Det ble for mye for dem og de orket ikke å gå gjennom museet. Da vi kom ut en god stund senere, satt de på en benk og gråt. Det var stille i bilen på veien tilbake til havnen. Alle hadde nok med sine egne tanker .

Kan anbefales!

Med EMYR-plaketten i vår hule hånd, forlot vi rallyet i Ashkelon. Var det verdt det? Så absolutt! For det første var det kjempebillig. For det andre var det gøy. Vi opplevde og lærte så mye på de to aksjonsspekkede ukene at vi faktisk var helt utslitt! Og sist, men ikke minst var det usigelig interessant å være sammen med båter og deltagere fra så mange forskjellige land, spesielt fra øst-Europa. Så for vårt vedkommende følte vi at arrangørene hadde lykkes i å fremme interessen for Østmid- delshavsregionen. Vi kan hvertfall godt tenke oss å reise tilbake, og anbefaler rallyet på det varmeste.

17 båter fortsatte med EMYR til Egypt. Bare tre hadde vært med helt fra begynnelsen av. Vi hadde lenge lurt på om vi skulle legge veien videre østover via Rødehavet og Det indiske hav. Men etter å ha pløyd gjennom haugevis av stoff og rådslått oss med pålitelige kilder, slo vi det fra oss. Det ville bli unødvendig mye slit mot strøm og vind. Dessuten er timing viktig under en jordomseiling. Det er ikke hyggelig å komme ut for storm eller orkan. Så for å unngå dem, må man passe på å være på rett sted til rett tid. Seiler man "den gale veien", er det vanskeligere å finne orkanhull og beregne tidspunkt for passasjer med gunstige forhold. Det er enklere å ha vestpassaten med seg. Vi besluttet å ta noen år til på jordomseilingen og legger kursen vestover.

Egypt og Libya virket lite fristende, så vi la veien om Rhodos isteden. Det var deilig å være alene igjen. Vi nøt den fem dagers lange seilasen i fulle drag, selvom turen ble nesten dobbelt så lang i sterk meltemi og mye kryssing. Egentlig hadde vi tenkt å stoppe i Larnaca på sydspissen av Kypros, men hadde ikke lov til det, siden vi hadde vært i Nord-Kypros.

Santorini vakrest

Rhodoskolossen står ikke lenger overskrevs over havnen og holder vakt. I dag er det to vakre hjortesøyler som pryder innseilingen isteden. De står der kjempen skal ha hatt føttene, sies det. På grunn av meltemien var det fullt i Mandrakihavnen, så vi ble henvist til en midlertidig plass innerst ved cruiseterminalen. Her var det ikke særlig idyllisk. Så etter en snartripp til den blendene hvite byen Lindos, stakk vi avgårde så fort meltemien hadde lagt seg.

I Tolvøyene litt lenger nord, fant vi Symi, "den rosa øyen," som med sin pastellfargede, venetsianske arkitektur, appellerte til utforskning. Men her var det også fullt. Det var midt i turistsesongen og tett med båter overalt. Vi ble anbefalt å legge veien til Kreta for å unngå hordene.

Santorini, Grekenlands utsøkte perle, hadde vi spart til slutt. Det er ikke rart at 90% av Hellas' prospektkort fotograferes her. Den hvitkalkede byen som klamrer seg til kanten av krateret på øya, Thira, er uten tvil den vakreste i hele den greske øyverden. Og til tross for turiststrømmen, har Santorini faktisk klart å beholde sin identitet og sjarme.

Det uvanlige landskapet og den spesielle arkitekturen gjør Santorini til noe helt spesielt. Den sagnomsuste øya ble begravet i lava etter et av verdens kraftigste vulkanutbrudd for 3500 år siden. Noen mener at det sunkne Atlantis ligger i vulkankraterest dyp. Utbruddet var så voldsomt at det tilintetgjorde hele den minoiske sivilisasjon så langt vekk som Kreta. Dit fortsetter vi, til Knossos som lokker med fantastiske utgravninger fra denne glansperioden. …