Har slike myter en historisk kjerne, mon tro, eller er de ren fantasi? Vi entret hvertfall nå en verden breddfull av legender og historie og slukte alt fra Illiaden og Odysseen til Menneskets Saga og Sofies Verden. Dødskjedelig pensum fra tørre historietimer ble plutselig levende interes- sant. For vi befant oss midt i smørøyet blant store og små øyer med fasinerende fortid og fartøyer med storslagne navn som Apollon og Athene, Zevs og Hera, Achilles og Aphrodite.

Vi gledet oss til å utforske severdighetene og led valgets kvaler. Det var så mye å se og umulig å få med seg alt. Men dette utsøkte problemet løste seg selv: Å gå iland skulle nemlig vise seg å være lettere sagt enn gjort. For Egeerhavet levde opp til sitt rykte. Ikke før var vi kommet gjennom Korintkanalen, så slo Meltemien til. Det var utrygt å forlate båten til ankers, selv i korte perioder. Plutselig kunne nordvesten blåse opp og skape kaos på tilsynelatende trygge ankerplasser. Dermed måtte vi skifte på å gå i land og passe Nor Siglar. Det var jo ikke så hyggelig som å gjøre utfluktene sammen. Dessuten var jolleturen en ubehagelig og våt fornøyelse. Avog til bevilget vi oss overnatting ved kai. Men selv i Hellas, hvor havneavgiften er lavere enn ellers i Europa, kunne vi ikke tillate oss en slik luksus for ofte, for da ville budsjettet vårt, som er lagt opp til å vare i flere år fremover, fort sprekke.

Best vår og høst

Den beryktede Meltemien er et produkt av et høytrykk over Azorene og et monsunlavtrykk over Pakistan som møtes i Egerhavet. Resultatet er nordvestlig kuling fra mai til september. Vinden blåser hyppigst i sommerhalvåret. Da er den også sterkest. Derfor er det behageligere å seile i Egeerhavet om våren og høsten. Med dette for øyet, gjorde vi vår entre 1. september.

På Det joniske hav traff vi stadig vekk seilere som var lettet over å ha kommet seg helskinnet over Egeerhavet. "Aldri igjen!", hørte vi rett som det var. Det virket svært dramatisk, så vi var skeptiske. Vi tar som regel andres uttalelser med en klype salt; hvertfall hvis de er sterke. Etterhvert har vi nemlig oppdaget at andres reaksjoner og meninger svært ofte er forskjellige fra våre. Likevel lytter vi alltid til det vi hører på veien, sorterer ut det vi mener er nyttig og forkaster det som virker subjektivt. Man har jo alltid noe å lære. Det er slett ikke uvanlig at vi har nikost oss på et sted vi er blitt frarådet på det sterkeste. Grunnen til det kan være så mangt. Seileres råd er nesten alltid basert på vær, vind og ankringsmuligheter. En ankerplass som er riktig idyllisk i godvær, kan forvandles til det rene helvete i uvær. Treffer man hyggelige mennesker, påvirker det naturligvis vurderingen. Et tilsynelatende utrivelig sted kan fort forvandles til en positiv opplevelse. Så det er uklokt å stole fullt og helt på andres meninger og fornuftig å være fleksibel, impulsiv og villig til å ta noen sjanser. Slik har hvertfall vi høstet de fineste erfaringene.

Vi gikk nøye gjennom Heikel's Cruising Guide og noterte oss såkalte trygge havner på dette havet som geografisk skiller Europa fra Asia. Egina skulle være en av disse. Bilitis fra Tvedestrand hadde overvintret der og var svært begeistret. ”Aiyina”, som byen kalles på lokalspråket, var dessuten et godt utgangspunkt for å besøke Aten. Herfra kunne man nemlig ta hydrofoil over den Saroniske bukten og være i filosofiens hjemby på en times tid. Slik unngikk man dessuten en sliten motvindssei- las til Pireus, en skitten og komersiell havneby hvor det slett ikke var attraktivt å forlate en liten seilbåt blant hundrevis av fraktskip og travel fergetrafikk.

Uvær

Men det skulle ikke bli så enkelt for Nor Siglar. Det var nemlig dårlig plass i Egina, så vi ble henvist til det nye, lille havnebassenget like utenfor. Her var vi rimelig godt beskyttet bak en lang molo hvor båter lå fortøyd med baugtrosser rundt molosteiner og aktertau til en bøye. I kraftig sidevind fikk vi store problemer med manøveren. Før vi visste ordet av det, kuttet motoren ut og vi satt der med tau i propellen. I mellomtiden var himmelen blitt svart av olme skyer som kom rullende mot oss. Vindmåleren føk opp i 30 knop, 40 i kastene.

Etter adski1lig besvær kom vi oss omsider løs, men ga opp molo-opplegget og ankret opp midt i bassenget isteden. Utenfor raste Meltemien. Den ene båten etter den andre kom snikende inn gjennom den smale åpningen for å søke ly for uværet. Det ble trangt om plassen. Bunnen var uren, så det var vanskelig å få festet ankeret skikkelig. Kjettinger ble liggende på kryss og tvers, båtene mistet kontrollen og det varte ikke lenge før det hersket fullt kaos i den lille havnen. Solen forsvant bak horisonten, vinden ulte og båtene rundt oss begynte å dregge. "Dette blir en forferdelig natt", sukket Martin. "La oss komme oss vekk herfra". "Jamen det er jo snart mørkt", innvendte jeg, og tittet med uro på skumsprøyten som sto høyt til værs på utsiden av jeteen. ”Jeg seiler heller rundt i åpen sjø hvor det er god plass enn å sitte oppe hele natten og engste meg midt i dette sir- kuset", svarte han.

Middagen, som jeg hadde gjort meg særdeles flid med oppi alt styret, ble stadig avbrutt av huiing og skriking ute. Vi for på dekk, grep hver vår fender og fløy fra den ene siden til den andre for å avverge kollisjoner. Paellaen ble kald. Jeg ble sur. Drømmen om Grekenland hadde lite med virkeligheten å gjøre. Martin studerte kartet over Peleponnes. "Det er bare 10 sjømil dit bort", mumlet han. "Methana ligger i le for Meltemien. Selv i dette uværet burde det ikke ta mer enn 2-3 timer dit bort".

I kamp mot naturkreftene og min motvilje fikk vi omsider lettet anker og 30 meter kjetting. Ankervinsjmotoren kuttet selvfølgelig ut for anledningen. En forbløffet, men sikkert lykkelig forsamling som plutselig fikk bedre plass, glodde langt etter oss. De syntes nok vi var gale som flyktet frivillig ut i det stormpiskete havet.

Lønn for strevet

Husketuren tok fem timer istedenfor tre, så det var to trette og søkkvåte seilere som ved midnatt endelig kunne kaste anker i den romslige og godt beskyttede Methanabukten. Det var himmelsk å kunne krype til køys og nyte resten av natten uforstyrret - en særdeles velkommen lønn for strevet.

Utpå morgenkvisten, da vi snorklet ut til ankeret for å se hvordan det lå, syntes vi tydelig å kunne se søyler, krukker, vaseskår og andre antikviteter der nede på dypet blandt ølbokser fra det 20. århundre. Så dette var grunnen til at vi måtte plombere dykkerflaskene våre da vi sjekket inn med myndighetene. Det er nemlig forbudt å dykke på steder hvor det ligger oldtidsfunn og skutevrak på havbunnen, hvilket betyr nesten over alt i Hellas. Straffen er streng. Foruten en klekkelig bot, kan man risikere at båten blir beslaglagt og skipperen kastet I fengsel. Skrekkhistoriene florerte, så vi turte ikke ta noen sjanser.

Fra Methana kunne vi også ta hydrofoil til Pireus for å besøke Aten. Vi var heldige og fikk plass ved bryggen til Nor Siglar. Under Yannis' overbevisende forsikringer forlot vi båten i en hel dag. En kan jo ikke besøke Hellas uten å se Akropolis, landets ypperste attraksjon. Men levningene etter det atenske demokratiet holder nå på å rase sammen, og i en strøm av turister fra alle verdens kanter, ble ikke opplevelsen den helt store. Likevel gir det gedigene Parthenontempelet et levende bilde av hvor høyt byggekunsten sto hos de gamle hellenerne for nesten 2500 år siden. Men tidene har forandret seg. Aten, antikkens underverk, spekket med severdigheter og kultur, museer og arkeologiske utgravninger, er idag Europas mest forurensede by. "Polisen" hvor Sokrates og Platon, Perikles og Aristoteles filosoferte og lanserte ideer som førte til demokratiets fødsel, er i ferd med å bli en travel og moderne storby påvirket av land lenger vest, men fremdeles et besøk verd …

Øyloffing

Det finnes vel ikke noe annet land I verden som har så mange ettertraktede øyer som Hellas. For seilere appellerer de til øyloffing. At farvannet skulle være så utfordrende er det ikke skrevet mye om. Hadde vi ikke blitt advart på forhånd, hadde dette kommet som en overraskelse på oss. Så med ytterst varsomhet og diverse forsinkelser, klarte vi å komme oss over Ege- erhavet uten uhell - men ikke uten ubehag. Flere ganger ble vi liggende å vente på at Meltemien skulle blåse seg ut. Et av de verste stedene var Mykenos.

Egentlig syntes vi ikke så mye om de karrige og fargeløse, overfylte og lite gjestfrie øyene i Kykldadene. Dog måtte vi innrømme at landsbyene var idylliske med sine små, hvitkalkede dukkehus, blå dører og vinduslemmer, kritthvite kirker og kapeller, bueformede klokketårn og murer overgrodd med fargesprakende bougainvillae, hibiskus og jasmin - nøyaktig slik vi hadde forestilt oss det fra brosjyrene. Mykenos, med sine trange smug, hvor til og med fortauene var hvitvasket, ga en følelsen av å være innendørs. Ellers var det ikke mye ekte ved denne kosmopolitiske øya, som med sitt internasjonale rykte, lokker til seg velstående grekere og jetsettere, kunstnere og nudister, lystbåter og ryggsekkturister fra alle ver- dens kanter. Barer og diskoteker pulserte til langt uti de små timer og holdt lokalbefolkningen og oss våkne til langt på natt.

For oss var hovedattraksjonen i Kykladene den hellige øya, Delos, mykenernes senter for kultur og religion fra 900 f. Kr. til 1000 e. Kr. Men det var ulovlig å ankre opp på den ubebodde øya, hvor franske arkeologer holder på med utgravninger. Så for å komme dit måtte vi ta ferge fra Mykenos. I havnen myldret det av fiskebåter og lystfartøy, cruiseskip og ferger. Det var trangt om plassen. Bunnen var uren. Langs bryggekanten lå det svære, skarpe kampesteiner. Manøveren med for- og akterfortøyning, som er så vanlig i Middelhavet, fristet ikke i den sterke sidevinden. De beste plassene var tatt, så vi la oss på svai like utenfor. Utsikten mot Mykenos' karakteristiske vindmøller og byzantinske kirke, som er avbildet på så mange prospektkort, var betagende. Men ankerplassen var åpen mot nordvest og svært ubehagelig. Nok en gang ble det en urolig og søvnløs natt på oss.

Morgenen etter blåste det så fælt at Martin ikke ville forlate båten. Vi slo mynt og krone og det ble jeg som dro til Delos alene. Foruten de "vanlige" tempelruinene, den hellige vei, skattkammere, amfiteater, mosaikk og romerske bad, var løveterrassen det store trekkplasteret der. For ikke å forglemme palmen som Leto, elskerinnen til Zevs, klamret seg til da hun fødte Apollon og tvillingsøsteren, Artemis. Den står der den dag i dag. Hm ….

Virkningsløs kvinnelist

Tilbake i Mykenos lå ikke Nor Siglar der jeg forlot henne. Forgjeves lette jeg over hele havneområdet. Hvor i all verden var det blitt av Martin? Til slutt fikk jeg øye på en liten prikk som kunne ligne Nor Siglar langt borte på den andre siden av bukten. Martin hadde sikkert blitt lei av å ligge og rive og slite i kjettingen, og hadde søkt ly for Meltemien. Dermed måtte jeg finne noen som kunne skysse meg dit ut. Det skulle vel ikke bli så vanskelig å overtale en greker til det, tenkte jeg. Men der tok jeg skammelig feil. Det hjalp ikke det minste å spille det svake kjønn. Smi- ger og kvinnelist falt for døve ører. Her var det ingen som smeltet for en blond og blåøyd hjelpeløs turist. Til slutt måtte jeg gi opp og praiet en caiique som var på vei ut for å legge garn. Men den gretne fiskeren, som så sitt snitt til å utnytte situasjonen, forlangte tusenvis av drakrner for "tjenesten”.

Den berømte greske gjestfriheten, ”xenia”, kan være vanskelig å finne på overfylte øyer og turistsentere hvor bortimot 10 millioner ferierende flokker i året. Turister er blitt en vare og målestokken mynt. Ukarakteristiske hoteller, støyende diskoteker med popmusikk fra vesten, internasjonale restauranter, ”trendy fastfood” spisesteder - og toppløse strender - må få grekerne til å føle seg fremmed i sitt eget land. Det hjalp ikke det minste med et blidt ”Kalimera” eller ”Efkaristaa”, hilsener og høflighetsfraser som imøtekommes med et smil i de fleste land. Men her var det ingen reaksjon å se. Jeg fikk inntrykk av at det ville være fullstendig bortkastet å lære seg noen få ord, noe en gjerne kom mer langt med som turist i et fremmed land. Det greske alfabetet forblir derfor gresk for meg. Ferdighetene begrenses til stedsnavn, som med opp til fem vokaler i slengen, noteres i loggen.

Idyllene finnes ennå

Våger man seg derimot litt vekk fra "stripa", er atmosfæren helt anderledes. I bakgatene er det mulig å få et visst inntrykk av det ekte, greske hverdagslivet. Her drives nemlig typiske familieforetagender. Det er far som er sjefen, bestemmer og tar imot betalingen. Mor og bestemor er på kjøkkenet eller i butikken, ungene dekker bord og rydder og de minste leker omkring til langt på natt. Langs fortauet sitter de eldre kvinnene, mange sortkledd med håndarbeider og skravler og følger med på livet i gaten. Mennene finner man på ”tavernaen” fordypet over kort og dominospill i en sky av sigarettrøk med kaffekoppen og et glass ouzo. Vi finner veien til disse små, bortgjemte og hyggelige familietavernaene hvor det serveres dolmates, souv1aki, gresk salat med oliven og fetaost, verdens beste yogurt og mye annet rart som er fremmed for oss, men som smaker fortreffelig. Her finnes ingen meny så vi får lov til å titte i kjelene på kjøkkenet før vi bestemmer oss.

Bare i Hellas smaker retsinaen, den spesielle hvitvinen med harpikssmak som passer så godt til det fete lammekjøttet og mat som svømmer i olivenolje. Oppbevaringsmetoden er over 3000 år gammel. For å unngå oksydering, ble krukkene forseglet med gips og harpiks. Vinen fikk kontakt med harpiksen og den bitre kvaesmaken satte tydelig preg på produktet. Da flasker og kork kom på 1600 tallet, var I grekerne så vant til kvaesmaken at de fortsatte å tilsette harpiks for å beholde den! Det sies også at grekerne "krydret" vinen sin så tyrkerne ikke skulle drikke den under Sultanenes 400 år gamle okkupasjon av Balkanhalvøya. Som kjent er ikke forholdet mellom de to nasjonene særlig vennlig den dag i dag.

50-års feiring

I denne tiden hadde vi regelmessig kontakt med radioamatører rundt i verden, ikke minst LA9 HN, Arne Gundrosen, fra Halden. En dag overbragte han den gledelige nyheten at tre brødre og en søster med ektefeller ville komme og feire 5o-årsdagen min. Vi ble enige om å treffes på Samos, Egeerhavets grønneste øy. Øst i Sporadene, bare et stenkast flra Tyrkia, ligger den frodige øya med skyggefulle pinjeskoger, høye fjell, deilige naturstrender, søte viner og populære honning. Til tross for turis- men har Samos klart å beholde sitt særpreg.

Vi la oss på svai i Pythagorion for å vente på familien. Byen er oppkalt etter den berømte matematikeren, Pythagoras, som var født der. Det forekommer meg at han hadde noe med en innviklet læresetning å gjøre -matematikk var aldri min sterke side. Det var liv og røre i den lagunefor- mede havnen hvor fiskere solgte fangsten sin direkte fra sine fargerike fiskeskøyter. Til tross for skyhøye priser gikk handelen unna blant forbipasserende på den travle promenaden. En middels hummer og en liten flyndre gikk for 10,000 drakmer, over 300 kroner. Det nyttet ikke å prute. Vi fikk ty til lageret ombord. Det lå visst fremdeles noen bokser fiskeboller under dørken.

Det ble en minnerik 50-årsdag. Ferske hilsner, brev og gaver hjemmefra satte en fin spiss på dagen. I strålende solskinn ble vi sittende på dekk og kose oss med trekkspillmusikk og sang til langt på dag. Badegjestene på stranden lurte nok på hva som foregikk på seilbåten der ute i bukten. For en stadig strøm tok svømmeturen ut til oss. En svenske stemte i til "Lugn hvilar sjø'n".

Det var en opplevelse å treffes slik langt hjemmefra hvor så mye er anderledes. Uforglemmelige aftener med Zorbadans og gresk musikk, eksotisk mat og drikke under luftige palmer i mørke sydlandsnetter -og kulturopplevelser i fleng. Oppdagelsesferd øya rundt i skranglete jeep og møte med Alexis, originalen som inviterte til tur på muldyrryggen i den skyggefulle olivenlunden sin. Med neven I været minus tommel og pekefinger og utropene: "Bom-bom" og "Kommunismos, kommunismos!", forsto vi at han hadde kjempet -og mistet fingrene i borgerkrigen. Alexis likte best å prate selv så innslag fra oss var helt unødvendig. Han var i sitt ess der han stolt viste oss rundt på farmen sin. EU- standarden manglet nok, men saftigere fiken har vi aldri smakt! Før vi fikk gå insisterte han på å bli fotografert utenfor huset sitt. Det var ikke store skuret, men Alexis utstrålte fullkommen lykke. Som takk for besøket fikk vi plukke med oss en pose fiken rett fra treet. Så måtte vi love å sende ham bildene og komme snart igjen!

Uten en tur med Nor Siglar kunne vi ikke la familien reise hjem igjen. Seilasen ble nok i friskeste laget for landkrabbene fra Berg. I liten kuling så havet fosset rundt baugen og sjøsprøyten sto over dekk, syntes nok damene at det ble litt for mye av det gode. "Bror min, doktor'n" kunne hverken helbrede seg selv eller de andre mot den evindelige sjøsyken. "Broder bonde", derimot, overrasket stort med tilsynelatende medfødte navigeringsferdigheter og styrte Nor Siglar trygt i havn. Målet var Patrnos, en av de minste Tolvøyene. Her ville vi se grotten hvor Apostelen Johannes fikk åpenbaringen og spådde verdens undergang. Forvist til den karrige, lille øya, innførte han kristendommen til den greskromerske verden.

På øyas hoyeste punkt ligger Patmos' store severdighet, Johannesklosteret. Over hovedporten svaier det greske flagget, som med hvite streker på blå bunn representerer klassiske tempelsøyler mot himmel og hav. Korset symboliserer det kristne, bysantiske riket. Johanneskirken inneholder alt det man forbinder med den greskortodokse religion: Mørke og mystikk, blafrende stearinlys, røkelsestung luft, utsøkte freskomalerier, praktfull mosaikk og blankpussede ikoner som menigheten falt på kne for I håp om helbredelse og mirakler. Ikontilbedelse spiller fremdeles en viktig rolle hos grekerne. ”Et hus uten ikon er et uthus”, sies det. Men de finnes også på arbeidsplassen, offentlige transportmidler, fiskebåter og langs landeveien, en konstant påminnelse om at religion er en del av hverdagen på disse kanter.