Så la det være sagt med en gang: Hva som gjør en langturbåt ideell er et uhyre subjektivt tema. Vi sier oss så enige med "Sorgenfri"'s Johan Petersen som hevder: "Din egen båt er den ideelle turseiler - den som du har vært ombord i lenge, som du har satt seil på tusen ganger". Nettopp den observasjonen har også vi gjort med Nor Siglar, vårt kjære flytende krypinn, hvor vi i over 15 år har elsket og sloss, ledd og grått, lengtet og sørget, pusset og mekket, vært oppgitte og syke. Vi kjenner hver krinkel og krok i det lille nøtteskallet vårt som har fraktet oss trygt 56.000 nautiske mil jorda rundt og vel så det, til spennende mål og opplevelser i 53 land og 29 øykolonier. Sjel har hun også fått etterhvert, selv om hun "bare" er en glassfiberbalje. Skal sant være sagt er vi blitt ordentlig GLAD i henne.

Drømmen om langtur

Valg av båt kan være alt fra et nøye overveid prosjekt til en blanding nærmest impulsive ideer, sogar tilfeldigheter. For vårt vedkommende var det vel helst noe midt imellom. Da drømmen om langtur begynte å spire hadde vi en C&C 36. Den var for liten. For i første omgang skulle båten være hjemmet vårt, en platform for en ny og unik livsstil hvor vi skulle lære å leve tett innpå hverandre og prøve å spare opp nok til å førtidspensjonere oss og dra på langtur. Vi turte ikke kutte overtvert sånn uten videre før vi visste om vi kunne klare å eksistere sammen i så trange omgivelser. Karrierene våre krevde at vi stilte stivpyntet på jobb. Så tro det eller ei, i begynnelsen var første prioritet en båt som vi kunne innrede et stort garderobeskap i!

Fra spøk til alvor. For oss var den ideelle langturbåten først et spørsmål om styrke og størrelse hvor man kunne kombinere plass og komfort med sikkerhet og gode seilegenskaper. Den måtte ikke være for dyr, dog ville vi heller ikke overta en annen eier's mer eller mindre problemfylte skute som hadde vært mekket på i det uendelige før. Vi foretrakk en ny båt som vi kunne gjøre våre egne feil og eksperimenter med. Så Nor Siglar ble levert direkte fra fabrikk og er ikke et produkt vi har skapt selv. Dog føles det nesten slik etterat vi har tilpasset henne våre egne spesielle behov.

Våre vurderinger og valg

Her vil vi fortelle om hvorfor vi valgte nettopp henne, en 40 fots Gib'Sea slupp, til å være hjemmet vårt i 15 år og transportmiddel jorda rundt i ni. Vi vil illustrere hva vi gjorde med henne, for at hun etter vår mening skulle bli en sjøsikker havseiler og et koselig hjem. Vi vil også belyse hva vi var fornøyde med, hva vi ikke var fornøyde med og hva vi ville ha gjort anderledes dersom vi skulle foreta denne reisen om igjen. i neste artikkel vil vi oppsummere jordomseilingen's viktigste og mest interessante statistikker og opplevelser. Vi vil også ta for oss planlegging og logistikk, timing og kostnader og mange andre faktorer involvert i å utføre en slik reise, slik som vi gjorde det, i håp om å oppmuntre og stimulere andre til å gjøre likedan, eller i det minste, noe lignende.

Ved valg av båt ble også praktiske faktorer som stående og løpende rigg, kjøl og rorkonfigurasjon vurdert, og sist, men ikke minst, logiske sikkerhetsmomenter som cockpit-drenering, størrelse på luker, vinduer og vinsjer. Vi hverken forsto eller prøvde å forstå mysterier som STIX (Stability index X) eller ISO/DIS 12217-2, AVS (Angle of vanishing stability). Heller ikke ønsket vi å ta noen doktorgrad hverken i dynamikk eller fysikk for å kunne seile vår egen båt jorda rundt. Og etter å ha gjort det mener vi at dette heller ikke er nødvendig.

Etter å ha evaluert diverse ulike båttyper, bestemte vi oss til slutt for en hurtig og lett kortkjølet produksjonsbåt av moderne design bygget av håndlagt glassfiber. I motsetning til tradisjonell design med lang kjøl og tungt deplasement, mente vi at en slik "high performance cruiser-racer" med lett deplasement ville være mer manøvrerbar og gi oss skarpere seilegenskaper, større fart og bedre komfort. Det var viktig for oss at båten skulle være velseilende under alle forhold, med både surfe evne og gode bidevindsegenskaper med en rasjonell og lett håndterlig rigg som kunne seiles av to med seil som ikke krevde vinsjgorillaer på fall eller skjøter. En 40 fots båt ville være rimelig lett å håndtere for et middelaldrende ektepar som oss, samtidig som den ville ha rikelig plass med gode muligheter til fornuftige stuasjeløsninger ombord. Den ville også være stor nok til å kunne bevege seg relativt bekvemt i sjøen.

Vi likte den konvensjonelle og sterke stående riggen som en "masthead-rig" gir med øvre og nedre vanter og for og akter indre vanter. Vi ønsket ikke en brøkdelsrigg med bakovervinklete salingshorn. En slik rigg er vanskelig å "tune" og langt fra ideell mht storseiltrim og slitasje på lens. En brøkdelsrigg med større storseil er også vanskeligere å seile i medvind fordi storseilet utover sitt trykksenter lenger vekk fra båten's midtlinje. "Masthead-riggen" er enkel og robust, har lettere belastning og tåler all slags mishandling. Dette har vi personlig bevis på fra en dramatisk grunnstøtningsepisode i Indonesia, hvor vi takket være spinnakerfallet fikk dratt Nor Siglar over på siden og berget henne av revet.

Vi foretrakk at mastefoten var montert på dekk siden vi mener at en slik konstruksjon er mye sikrere dersom man skulle komme ut for kantring eller kullseiling. Under mastehavari vil en slik mast sannsynligvis brekke over dekk et sted, mens en gjennomgående mast med mastefot i kjølen kan bryte opp kahytt-taket. En fordel til med dekksmontert mast er at kjølsvinet er tørt, noe som gjør det mulig å stue ting under dørken.

Vi likte rorkonfigurasjonen med et ror som var forsterket og beskyttet av en finne. Vi er overbevist om at dette designet forhindret oss fra å miste roret da vi ble sittende fast i en enorm fiskenot midt ute i Det indiske hav. Nor Siglar ble praktisk talt hengende i roret mens vi strevde med å få kuttet oss løs i en operasjon som varte nesten tre timer i høye bølger og 25 knops vind.

Vi mente at de lave, smale vinduene ville være tryggere i ekstremt uvær i likhet med de utoverhengslede lukedekslene. Vi likte også at det ikke var maskinluker i cockpiten.

Cockpiten var romslig og komfortabel samtidig som den ga følelsen av trygghet med høyt brodekk til leideren og to store, selvdrenerende sjøventiler. Med løygangen på hyttetaket og storseilskjøtet kontrollert fra brodekket var den en utmerket arbeidsplatform fri for obstruksjoner. Nødrorkulten var lett tilgjengelig. i det største stuerommet i benken var det plass til redningsflåten, en løsning vi foretrakk fremfor å oppbevare den på dekk hvor den ikke bare kan skylles overbord, men hvor det også er farlig å bevege seg i en nødsituasjon.

Komfort

Nede ga den konvensjonelle innredningen med dobbeltkøye i tradisjonell forpigg, en bred og romslig salong og to dobbeltlugarer akter med klesskap og vask mer enn nok plass for to og noen gjester av og til. Vi foretrakk to mindre lugarer akter fremfor en stor skipperlugar siden den ene kunne brukes til oppbevaringsplass for syklene og andre store ting, den andre til sjøkøye. To toiletter, et på babord side forut og et på styrbord side akter, var et stor pluss. Slik hadde vi alltid et komfortabelt wc på begge halser på bidevind. Dessuten er det bra med en do i nærheten av leideren for de som lett blir sjøsyke. Og hvis én går i stykker har man alltid en annen i reserve. Det er også hyggelig å kunne tilby gjester deres eget private toalett.

Enkelt vedlikehold, en vesentlig faktor i evalueringsprosessen, førte til valget av glassfiberbåt. Det er vel kjent at langturseilere bruker masse tid på å holde båten i god stand og sjøklar til enhver tid. Derfor er det viktig at vedlikeholdsprosjektene holdes til et minimum slik at "R & R", ("Rest & Relaxation") ikke alltid ender opp med å bli "Repair & Reprovisioning" isteden! For hvem vil bruke timevis på å beise og lakke treverk og tette glovarme teakdekk på vakre ankerplasser med krystallklart vann og spennende marineliv, paradisisk natur og fremmede kulturer?