Uønsket nærkontakt
På den lille øya, Rinja, kom vi ansikt til ansikt med den livsfarlige Komodovaranen, den største øglen i verden, som kan bli fire meter lang og veie 130 kilo. Varanene, som er nesten utdødd, har tung kropp, lang hals, langt, flatt hode, korte ben og splittet tunge. De er ekstremt blodtørstige og kan sette til livs dyr så store som hester. De kan sogar ete sin egen vekt på en halv time! Deretter kan de klare seg uten mat i tre måneder! Komodovaranen hverken ser eller hører særlig godt. Derimot lukter den blod på lang avstand. Det har forekommet at mennesker er blitt drept, så det var ulovlig å gå omkring på egenhånd uten guide.
   Det er sterk strøm gjennom alle passene i Nusa Tenggara-kjeden, spesielt mellom den vestligste øya, Lombok og Bali. Takket være en kraftig, sørvestgående strøm på over fem knop, skjøt vi gjennom stredet på rekordfart. Etter en måned i primitive omgivelser, så vi frem til en uke med luksus på Bali International Yacht Club. Men her var det fullt av Jimmy Cornells "Millennium Odyssey", så vi måtte legge oss på svai i Benoa Harbour, hvor forholdene var kaotiske med vind og strøm i alle retninger. Båter svingte så ukontrollert at vi måtte sitte ankervakt hver eneste natt. Etter noen dager reiste millenniumsdeltakerne, og vi fikk kaiplass så vi kunne forlate båten i noen dager og ta en tur innenlands for å oppleve det ekte Bali.
   De fleste turister kommer seg ikke lenger enn til Kuta Beach med sine fasjonable Versace-, Armani- og Gucci-butikker, internasjonale hotellkjeder og brokete marked med billige suvenirer. Og det er virkelig synd, for Bali er en sjelden perle. Fløyelsgrønne, pittoreske rismarker dominerer landskapet i terrasser oppover bratte åssider hvor jordbruket fremdeles drives på tradisjonelt vis. Det iøynefallende, komplekse irrigasjonssystemet er også urgammelt, men uhyre genialt. Den vakre naturen er Balis sterkeste kort, men øya har også mye annet av interesse; yndig, koordinert balinesisk dans, kunstferdig batikk, vakre sølv- og tinnvarer, for ikke å forglemme masseproduserte klær som vi hamstret for en slikk og ingenting. Vi fikk til og med smakt "arak", et grusomt hjemmebrent fra den slanke arakpalmen som "nytes" over hele Sørøst-Asia.

Religionsmiks
På Bali ble vi introdusert for to religioner til; buddhisme og hinduisme. Hinduenes mer eller mindre falleferdige familietempler prydet landskapet med dekorative helgenskrin, hvor det morgen og kveld ble ofret blomster, mat og drikke til besynderlige guder. Buddhistenes templer var også et blikkfang med golde buddha'er, fryktinngytende draker og grell arkitektur. I en liten landsby havnet vi midt oppi en kremasjonseremoni. Menn i sort og rødt ledet "opptoget" med monoton sang og trommeslag etter kisten som ble paradert høyt til værs på et tårnaktig bambusstillas dekorert med blomster, papir og tøystrimler som glitret og skinte i gull, sølv og skarpe farger. Foran på katafalken stod det et bilde av avdøde. Til slutt fulgte en lang prosesjon med kvinner som bar fat med offer på hodet.
   På kremasjonsplassen ble kisten satt på en plattform og brutt opp. Så ble liket overført til et bambusstillas ved siden av diverse verdigjenstander og offer. Familien tok avskjed - og så kom likbrenneren med fyrstikker og propan. Før vi visste ordet av det stod hele stillaset i lys lue. Det var dramatisk å se en kremasjon på så nært hold. Ettersom røyken veltet utover forsamlingen begynte folk å gå hjem. Asken skulle ikke kastes på sjøen før dagen etter, når den var blitt kald. Ingen viste tegn til sorg eller bevegelse, sannsynligvis fordi hinduene tror på reinkarnasjon; Alle skapninger har en udødelig sjel som blir gjenfødt i stadig nye legemer. Livet er ikke slutt når mennesket dør. For dem er døden i virkelighet en ny begynnelse.
   "Hvordan fungerer det med tre verdensreligioner så tett innpå hverandre?", spurte vi sjåføren vår. "Jo, det skal jeg si dere", smilte han. "Muslimene bor i fiskerlandsbyene og hinduene er stort sett bønder. Kineserne er kjøpmenn og entreprenører i byene, mens inderne, som er delvis muslimer, delvis hinduer, er plantasjearbeidere på landet eller pengevekslere og kremmere i byen. Slik fungerer det ganske bra uten at vi behøver å blande oss opp i hverandres livsstil", forklarte sjåføren som bare skulle ha 700 kroner for en to dagers tur på 70 mil og mange stopp.

Møte med "Skogmennesket"
Etter et ti dagers innholdsrikt opphold krysset vi Lombokstredet igjen. Men denne gangen skulle vi nordover, så det gikk tregt mot sterk strøm og krapp sjø. I frustrasjonen opplevde vi et skue vi aldri har sett maken til: Bortimot et halvt tusen små, katamaraninspirerte "edderkoppbåter" under fulle og fargerike lappeteppeseil krysset frem og tilbake og fisket i skumringen. Vi hadde vår fulle hyre med å tråkle oss gjennom den viltre flåten. Kursen gikk mot Kalimantan, den indonesiske delen av Syd-Borneo, verdens tredje største øy. Igjen fikk vi en herlig medvindsseilas i lett bris og smul sjø. Under denne overfarten streiket SSB' n. Lite ante vi at dette var første tegn på at noe mye alvorligere var på gang.
   Fire dager senere styrte vi opp den brede elven, Kumai, hvor vi forlot Nor Siglar til ankers mens vi tok en tredagers elvesafari til nasjonalparken, Tanjung Puting, for å oppspore orangutangen, menneskets nærmeste slektning. "Skogmennesket", som orangutang betyr på malayisk, er i fare for å bli utryddet. I mange år er disse fascinerende skapningene blitt fanget og brukt som kjæledyr, en praksis man nå prøver å få bukt med. I Kalimantan er det opprettet flere rehabiliteringssentere hvor det arbeides med å returnere og integrere de tamme dyrene til sitt naturlige miljø. Tilvenningsprosessen er lang før orangutangen kan klare seg på egenhånd. Når de først slippes løs i jungelen, må de fores. Disse sesjonene er litt av en attraksjon. Det var fantastisk å se menneskeapene svinge seg raskt og smidig mellom trekronene ned til dyrepasseren som lokket med bananer og melk på bakken. Og sannelig har de mye til felles med menneskene. Ansiktstrekkene er forbløffende like, de har høyt utviklet hjerne, går oppreist og er haleløse. Apene er utrolig søte og kjælne, så det var lett å glemme at de kan være livsfarlige der de kom springende for å leie, klemme og kose med oss!
   Vi rakk ikke mer enn et dusin av Indonesias 13,667 øyer. De vi så var derimot et representativt utvalg. Vi er virkelig glade vi ignorerte all den negative publisiteten vi hørte om dette allsidige landet og at vi mot alle advarsler tok sjansen på å seile hit. For hyggeligere mennesker og vakrere "cruiseområde" skal man lete lenge etter. Og siden Indonesia ikke ligger på den vanlige "jorda rundt-ruten", kunne vi nyte denne vel bevarte hemmeligheten sammen med bare noen få likesinnede, noe som gjorde opplevelsen desto mer spesiell. Vi hadde ingen problemer med hverken myndigheter eller folk generelt. Etterhvert ble vi nok en smule lei gnålingen: "Hey Mister!" Men dette var jo en temmelig uskyldig plage. Hva med vold? Nei, vi så hverken slåsskamper eller fyll og følte oss aldri truet. Tyveri? Ingenting, bortsett fra en liten, ufarlig episode. Og pirater? Nei, men så er vi ikke ferdig med Sørkinahavet ennå...

Et smil fra fortiden
Det var blitt oktober, overgangsperioden mellom sørøst og nordvestmonsunen som på disse breddegrader betyr lite vind, mye regn, lyn og torden. Aldri før har vi kjørt så mye for motor. Og for første gang slapp vi opp for diesel. Vi har bare kapasitet til 300 liter ombord. Det har vært tilstrekkelig før. På overfartene over Atlanteren og Stillehavet var dette mer enn nok. Men Sørkinahavet var blankt som et speil, og vi måtte bruke jernhesten nesten hele veien; 625 nm fra Kalimantan til Batam Island, siste anløpshavn i Indonesia. Vi har ikke autopilot, så det ble å styre for hånd. Bare når vi motorseiler fungerer vindroret bra. Mr. Perkins malte som en katt. Men han måtte jobbe ekstra hardt for vi hadde motstrøm hele veien. Heldigvis hadde vi følge med Steinar og Birgitta Kopperud på Oslo-båten, Maria Two, så da det bare var noen liter igjen på tanken, forbarmet de seg over oss med to kanner.
   På denne turen hadde vi rikelig anledning til favorittadspredelsen vår - å identifisere fartøyene vi møter på veien. Og siden jeg jobbet i shipping i "mitt forrige liv", er vi alltid på utkikk etter skip, spesielt fra det norske rederiet Gearbulk, der jeg var ansatt i Vancouver. Hittil har vi møtt to av bulkskipene deres; det første i Panamakanalen i 1992, det andre et år senere i den Engelske Kanal. Det var lenge siden sist, så jeg ble i fyr og flamme da jeg fikk øye på Raven Arrow, en gammel kjenning fra 1982, da hun kom fra Japan til British Columbia på jomfruturen sin. I den anledning hadde jeg til oppgave å arrangere mottagelser ombord og fulgte skipet i to uker. Den gangen var offiserene britiske. Siden har det skjedd store forandringer innen shipping. Nå var hele mannskapet indisk. Kapteinen var meget forekommende og like paff som meg da han oppdaget at han snakket med samme person som var foreviget på et bilde som hang foran ham på broen! Nei, verden er sannelig ikke stor!

Alvorlig trøbbel
17.oktober krysset vi ekvator for andre gang; tilbake til den nordlige halvkule. GPS- navigatoren skiftet automatisk fra sør til nord og Kong Neptun fikk sine seremonielle dråper linjeakevitt. Ellers passerte begivenheten uten fanfare. Vi gjorde mye mer ut av det første krysset til den sørlige hemisfære mellom Panama og Galapagos for halvannet år siden. Da hadde vi besøk ombord, kledde oss ut og feiret med brask og bram. Man blir visst noget blasert etterhvert...
   Vannet i Indonesia er forferdelig forurenset. Det gikk knapt en dag uten at Martin måtte uti og renske propellen. Så da turtallet en morgen plutselig begynte å dale - og farten deretter, regnet vi med at det var kommet noe i propellen. Martin hoppet uti for å undersøke. Noen sekunder senere spratt han opp som en kork og skrek: "Propellen ser ut som et sagblad! Den er nesten helt oppspist!" Vi var målløse. Mens vi lå i Gove skulle vi ha skiftet sinkanoden på akslingen, men måtte la det være pga krokodillefaren. Senest for tre uker siden, da vi skrubbet bunnen i Lombok, var alt i orden. Dette var mistenkelig. Hadde den defekte SSB' n noe med saken å gjøre?
   Vi hadde bare et par hundre mil igjen og det var ikke annet å gjøre enn å fortsette videre i sakte fart. Men den natten begynte propellen å vibrere enda sterkere. Omdreiningene dalte ytterligere. Uansett hvor mye vi ruset motoren, saknet farten. Hadde vi mistet en bit av propellen nå, mon tro? Så fort det ble lyst, dukket Martin ned for å inspisere igjen. Jeg ventet meg det verste. Men denne gangen var den bare full av rusk. For en lettelse. Men den var kortlevd. For da Martin steg opp leideren og grep tak i rekka fikk han støt! Det kunne bety bare én ting: Elektrolyse!

Kjedelig kjedereaksjon
Nå turte vi ikke bruke motoren lenger. Resten av propellen kunne jo erodere før vi kom frem. Falt den av, var det ikke vanskelig å forestille seg hva som ville skje med Nor Siglar i Sørkinahavet. Igjen kom Maria Two oss til unnsetning og tok oss på slep. Nå slapp vi å styre og hadde rikelig anledning til å filosofere. 1999 har ikke vært noe godt år for oss. To grunnstøtinger - og nå dette. "Time to go home", sukket Martin. "Jeg er blitt for gammel til dette..."
   I et døgn tauet "Maria Two" oss jevnt og trygt frem til luksuriøse Nongsa Point Marina hvor vi sjekket ut av Indonesia. På den andre siden av stredet, bare 30 nm unna, lå Singapores imponerende "skyline" og lokket med vestens "knowhow" og bekvemmeligheter. Men det var ingen enkel sak å bli tauet over dette travle stredet hvor trafikken går kontinuerlig til og fra Det fjerne østen. Hvor mange som passerte oss, har vi ikke tall på, men det var i hvert fall ikke lett å finne et smutthull i strømmen som gikk i begge retninger i en fart på 15-20 knop. Maria Two klarte derimot brasene med glans og fikk oss trygt i havn etter åtte nervepirrende og spenningsfylte timer.
   Det tok ikke lang tid for ekspertene i Raffles Marina å stille diagnosen: Kortslutning i dynamoen. Dette førte til en kjedereaksjon. Når dynamoen kuttet ut, streiket SSB' n som var jordet til motor- blokka. Videre hadde ikke den permanente sinkanoden i enden på akslingen klart å forhindre elektrolyseangrepet på grunn av en rustfri stålpakning som satt mellom anoden og selve propellen!
   Nå fikk vi mer enn nok å gjøre i Singapore. Skadene fra grunnstøtingen, som heldigvis viste seg å være kosmetiske, ble nesten ubetydelige ved siden av elektrolyseproblemet. Det gikk fort å få pusset den oppskrapte kjølen, reparert et lite hjørne av roret, belagt det hele med epoxy og lagt på et nytt strøk bunnstoff på de mest utsatte stedene. Likedan var det lett å få montert en ny propell, for vi hadde en i reserve hjemmefra. Med hensyn til radioen tok vi ingen sjanser og jordet den til en ny anodeplate under skroget. Under omstendighetene gikk prosjektene greit. Det var bra med ekspertise i Singapore, og vi var fornøyd med arbeidet selv om det var i dyreste laget. Kineserne er forretningsmenn til tusen og verdens kapitalister! I hvertfall de som bor utenfor Kina!

Smeltedigelen Singapore
Det er varmt og fuktig i Singapore året rundt. Men i slutten av oktober, mens vi holdt på som verst, var det spesielt ille. Jeg vet ikke hva som var mest uutholdelig, varmen eller rotet. Med alle prosjektene på gang, pluss en gigantisk proviantering for de neste seks månedene, syntes jeg ikke jeg gjorde annet enn å rydde, rydde og atter rydde. Så om kvelden var det godt å kunne nyte litt luksus i marinaen, enten ved svømmebassenget, på puben eller "Captain's Table" hvor selveste sjefen på Raffles inviterte "yachtiene" til middag fra tid til annen. Kaptein Tan var glad i å prate, så vi fikk ikke bare deilig mat og drikke, men en interessant leksjon i kinesisk kultur, skikk og bruk. På kinesisk hilser man hverandre for eksempel ikke med "Goddag!", men - "Har du spist i dag?" Så viktig er maten i Kinas 5000 år gamle sult og krigsherjede rike. Spisebestikket besto av pinner eller skje og gaffel. Tuppen på spisepinnene var belagt med tinn, et materiale som forandrer farge hvis maten er forgiftet! Kniv får man ikke i det hele tatt. Den er nemlig et potensielt våpen og kan misbrukes. Det ser ikke ut til at kineserne stoler på hverandre den dag i dag.
   Selv om vi holdt på fra tidlig morgen til sent på kveld, fikk vi med oss en god del i "Lovebyen", "Singa Puru", hvor den britiske koloniadministrator, Sir Thomas Stanford Raffles, opprettet en handelsstasjon i begynnelsen av det 19. århundre. Den gangen var denne lille øya på sydspissen av Malakkahalvvøya ubebodd og dekket med jungel. I 1826, da den ble britisk koloni, var folketallet 10.000. Siden har bystaten gjennomgått en rivende utvikling og er i dag en veritabel smeltedigel med over 3,5 mill. innbyggere; 78 prosent kinesere, 14 prosent malaysiere, sju prosent indere og én prosent andre. Hovedspråkene er mandarinkinesisk og engelsk.
   Det sier seg selv at med så mange etniske innslag er her mye interessant å se og gjøre: "Chinatown" med sine bråkete og fantastiske spisesteder, "Little India's" trange smug, eksotiske kryddermarked og kvinner i vakre sarier, "Araberkvarterets› moskeer og bønneropere og "Orchard Road" med utrolige shoppingmuligheter, luksushoteller og elegante kolonihjem hvor Singapores rike elite bor - for ikke å glemme Raffles Hotel, Singapores institusjon og landmerke, hvor "Singapore Sling" ble lansert i 1915.

En pengemaskin
Etter Japan er Singapore, som ble uavhengig i 1965, det nest rikeste landet i Sørøst-Asia og følgelig mye dyrere enn de andre i regionen. "Pengemaskinen" er en stabil og moderne velferdsstat med interessant historie og økonomisk blomstring. Øya har ingen naturlige ressurser, så transitthandel er fremdeles den viktigste næringsgrenen. Orden og hygiene prioriteres i den grønne hagebyen, hvor det er høy mulkt for å kaste sigarettstumper og tyggegummi på gatene eller søle til den gullrene, ultramoderne undergrunnsbanen med graffiti. Reglene er strenge i dette opplyste eneveldet som har innskrenket pressefrihet, og det er lite kriminalitet på den 42 x 23 km lange øya hvor jagerfly brøt gjennom lydmuren hver eneste morgen. "Kutter Malaysia vannforsyningen til Singapore, bomber vi dem i senk!", sa en lokalbekjent, Dr. Khong Kit Yew, i fullt alvor. "Dessuten er vi nødt til å kunne forsvare oss, her vi ligger utsatt som en oase midt blant Sørøst-Asias muslimske utviklingsland", fortsatte han.
   Jo, vi måtte innrømme at Singapore var litt av en overgang etter primitive Indonesia, bare et steinkast borte. "Hvorfor ligger nabolandene så langt etter?", spurte vi den distingverte legen under en lunsj han arrangerte for oss på det gamle, prestisjefylte kolonietablissementet, Yang Lin Club. "Det skyldes det dårlige utdannelsessystemet deres", konstaterte han bestemt. "Det er også et spørsmål om kultur - og korrupsjon". De beste jobbene fordeles mellom familie og venner uansett kvalifikasjoner. I Singapore er det kun kvalifikasjonene som teller. Dessuten henger mye igjen fra det gamle kolonisystemet, og vi benytter utenlandsk ekspertise når det er nødvendig. Diskriminering på grunn av hudfarge og religion eksisterer ikke. I hvert fall ikke på høyere nivå", la han til med glimt i øyet. Oppholdet i Singapore ble lenger enn ventet, og vi måtte skynde oss til Malaysia hvor vi skulle møte venner fra Kristiansand. Foran oss lå det beryktede Malakkastredet, verdens farligste piratfarvann. Avisene var fulle av kapringstilfeller. Planen hadde vært å ta dagsseilaser sammen med en liten flotilje, men det hadde vi ikke tid til nå. Vi måtte gjøre turen non stop, natt og dag i fem døgn. Det var ikke fritt for at vi hadde sommerfugler i magen, spesielt den første natten, da vi oppdaget noen uopplyste fartøy forandre kurs rett mot Nor Siglar. Men det er en annen historie.

Helt opp  |   Neste Reisebrev