Aldri si nei
7. juni ankret vi opp i en deilig og romslig bukt like utenfor den kosmopolitiske hovedstaden, Port Vila. Førstemann ombord var en hyggelig karanteneoffiser som imponerte stort med å snakke engelsk og fransk flytende. Han kunne faktisk seks språk! Dette var slett ikke uvanlig på disse øyene hvor det eksisterer over 100 forskjellige mål, noen så ulike som russisk og norsk. Nasjonalspråket, "Bislama", en form for "pidginengelsk", er et handelsspråk som stammer fra "beachcomber"-tiden, den tidligste kontakten mellom europeere og melanesiere. Deretter fulgte sandeltreperioden i første halvdel av 1800-tallet og "blackbirder"-epoken, den fryktede slavehandelen mellom 1863 -1904 da 40.000 "ni-vanuatu" ble rekruttert til sukkerplantasjene i Australia og Fiji. Navnet kommer fra "beche de mer", den ufyselige sjøpølsen som er så ettertraktet i Japan. "Bislama" tales av 60 prosent av befolkningen og er hovedmålet mellom de forskjellige språkgruppene. Det er relativt lett å lære i og med at verb ikke bøyes. Tider betegnes ganske enkelt ved bruk av diverse adverb, "before" og "after", "finish" og "tomorrow"!
   Vi oppdaget fort at selv om folk snakket aldri så godt engelsk, førte kulturelle forskjeller til misforståelser. En av dem var at det er uhøflig å si "nei". Melanesierne lyver heller enn å gjøre det. Dermed svares alle spørsmål bekreftende. For å få et fornuftig svar må spørsmål formuleres slik at de ikke kan besvares med "ja" eller "nei". Man kan ikke si: "Er banken åpen lørdag"? I stedet må en spørre: "Når åpner banken lørdag?" Da er det mulig for dem å si at den er stengt uten å måtte bruke tabu-ordet, "nei".

Vårt Land
Vanuatu består av et 60-talls øyer som strekker seg 1300 km fra Ny-Caledonia i sør mot Salomonøyene i nord. De 150.000 innbyggerne lever hovedsaklig på 16 av hovedøyene. 98 prosent er melanesiere, resten europeere, kinesere og vietnamesere. Den europeiske innflytelsen er sterk den dag i dag, et resultat av Storbritannias og Frankrikes fellesadministrasjon fra 1906-1980.
   Utvalget i butikkene er overraskende "gourmet" for et slikt primitivt sted. Her finnes alt fra sniler og cassoulet til baguetter og brie, cheddar og appelsinmarmelade. Kontakten med Europa er fremdeles sterk. Vanuatu er nemlig medlem av det britiske samvelde og plantasjene drives fremdeles hovedsaklig av franskmenn, briter og australiere. De viktigste utførselsproduktene er bomull, bananer, kakao, kaffe, kopra og biff.
   Da den portugisiske sjøfareren, Pedro Fernandez de Quiros gjorde strandhugg i 1606, trodde han at han hadde funnet "det store sydlandet" og døpte det "Terra Australis del Espiritu Santo". Det gikk 160 år før franske, Bougainville konstaterte at det bare var en øygruppe. I 1774, på sin andre oppdagelsesreise i Stillehavet, kartla kaptein Cook gruppen og forandret navnet til Ny-Hebridene. Navnet, "Vanuatu", som betyr "Vårt Land", har bare vært i bruk siden 1980 da landet ble uavhengig.

En bandasje og to globoid
Vi nøt dette fasinerende øyriket hvor 75 prosent av befolkningen fremdeles driver primitive selvbergingsjordbruk og lever på en kost som etter våre begrep kun tilfredsstiller minimumsbehovet. Folk flest bor i bambushytter med jordgulv i små landsbyer eller langs kysten hvor de tar seg frem i spinkle utriggerkanoer. I Havannah Bay på Efate, den første øya vi besøkte, kom det to stillfarne karer padlende forbi. Den ene holdt opp en blodig hånd og så på oss med bønnfallende blikk. Han hadde skåret seg stygt mens de sanket kokosnøtter i "bushen". De hadde klart å stoppe blødningen med en stram løvbandasje. Det var slett ikke lett å stelle det dype såret. Mannen hadde sikkert ikke vasket hendene på mange dager. De var stive av leire og skitt. Førstehjelpsskrinet ombord vakte stor interesse hos de to innfødte som nok bare er vant til naturpreparater. Vi bandasjerte hånden så godt vi kunne, ga pasienten et par globoid og beskjed om å komme tilbake dagen etter så vi kunne skifte bandasjen og inspisere såret.
   Det var noen takknemlige karer som stilte opp tidlig neste morgen. Heldigvis var det ikke gått betennelse i såret, og alle hjerter gledet seg. "Kunne de gjøre noe for oss?" Vi fikk oss en frisk tur i utriggerkanoen deres til en liten øy hvor de holdt på med å sjøsette en ny kano. Alle visste hvem vi var, og vi fikk en rørende velkomst. Sjøsetting er en stor begivenhet i dette samfunnet, så hele landsbyen stilte opp. Tidligere hadde den ligget innerst i bukten på hovedøya. Men der var det så mye malariamygg i mangrovene at da byen ble ødelagt av syklon i 1993, ble den gjenoppreist ute på den luftigere øya. Dette var en alvorlig påminnelse om at vi befant oss midt i malariabeltet, Vanuatu, Salomonoyene og Papua New Guinea. Det var på tide å beskytte seg og sette myggnetting på luker og åpninger. Det ble varmere enn noen sinne ombord.

Diagnose over eteren
Man må kunne litt om sykdommer og være forberedt på å klare seg selv når man reiser slik på egenhånd, ofte langt fra hjelp. Det er ikke så lite man skal passe på. I det bakterierike tropeklimaet må selv de minste skrammer tas alvorlig og behandles med omhu. Ellers kan man fort få infeksjon. Derfra skal det ikke mye til for blodforgiftning utvikler seg. Vi er alltid på vakt når det gjelder forurenset vann og infiserte matvarer. Er vi usikre på drikkevannet, behandler vi det med jod eller klorin. Det ser ut til at vi tåler det meste, sannsynligvis fordi vi forflytter oss så gradvis. Vi kan telle på én hånd de gangene vi har vært syke på grunn av forurenset mat eller vann.
   På isolerte Ambrym pådro jeg meg en lei øyebetennelse. Gjennom en landbasert radioamatør, fikk vi kontakt med en slektning i Seattle som har utstyrt medisinskapet ombord. Hun stilte diagnose over eteren, men insisterte at jeg skulle oppsøke lege så snart anledningen bød seg. En uke senere, på en fullstappet klinikk, ble jeg skysset rett forbi en lang kø og inn på legekontoret. Selv om det var deilig å slippe og vente, føltes det ikke helt godt for en som er oppvokst i et demokratisk samfunn å bli priviligert på den måten. "Nonsense, madam!", lo legen da jeg nevnte det. "Innfødte i forhenværende kolonier er vant til at hvite har visse fordeler!"
   Legen var imponert over hvordan vi hadde fått diagnosen over radiobølgene. Han bemerket også at vi hadde et adskillig bedre utvalg øyemedisiner i vårt lille førstehjelpsskrin enn de hadde på klinikken! På spørsmål om hvordan vi best kunne beskytte oss mot malaria i Salomonøyene, spurte han: "Hvor lenge skal dere være der, da?" Da jeg svarte en måneds tid, la han hånden på bibelen og sa alvorlig: "Don't worry, madam. God will look after you".

Krigsdans i Adams drakt
Vi ankret opp i den ene pittoreske bukten etter den andre hvor vi snorklet og boltret oss blant havskildpadder og sjøkuer. Etterhvert som vi kom lenger nord, ble landskapet mer vulkansk med høye, spisse fjell og lange, sorte sandstrender. Her var det ingen som badet. Vi fikk greie på at det var både hai og sjøslanger i området. Dermed ble det ikke mer bading på oss, selv om vannet var aldri så fristende og så klart at man kunne se en klesklype på sju meters dyp!
   En dag fikk vi besøk av en far og sønn som ville selge noen hjemmelagde ting. Håndarbeidet var temmelig grovt, men vi hadde ikke hjerte til å si nei, der de satt nede i kanoen sin med forventningsfulle blikk. Vi bød frem en brukt Tommy Hilfiger-skjorte mot noen panfløyter og ble ganske overrasket da de heller ville ha sigaretter og såpe! Andre ting er viktigere enn mote når en bor slik langt fra alfarvei. Her gikk mennene stort sett i Adidas-shorts og Nike-sko, kvinnene i blomstrete "Mother Hubbard island dresses" med rysjer og kapper, lisser og bånd. Alle gikk barbeint eller med flipflops.
   Ambrym er kjent for sin storslåtte natur, aktive vulkaner og sterke tradisjoner. Etterat vi var presentert for høvdingen, kunne vi bevege oss fritt omkring. Langt inne i jungelen fant vi en fransktalende, liten landsby hvor vi dumpet midt opp i en vill "kastom" krigsdans. Mennene var splitter nakne bortsett fra et penisfuteral som var bundet til et bredt bastbelte rundt livet pyntet med bregner og løv. Spenstige sjokoladebrune rumper glinset av svette der karene trampet takten i ring og sang så det ljomet i åsene. En gamling akkompagnerte på "tam-tam tromme". Det var litt av et syn. Martin var nok en smule skuffet over at det ikke var noen pupper å se.

Brud til stykkpris
Vanuatus tradisjoner er sterke med mektige og innflytelsesrike klaner, grandiose gaveseremonier og arrangerte ekteskap. I motsetning til Fiji, hvor høvdingetittelen går i arv, må man for å bli en "big man" i Vanuatus innviklede graderingssamfunn, bevise styrke og rikdom, blant annet ved å akkumulere svin. Svin er høyt verdsatt, spesielt støttennene som dannes ved at hjørnetennene i overkjeven blir slått ut så de i underkjeven ikke har noe å gnisse mot. På noen år formes en flott spiral. Støttenner har en sentral plass i Vanuatus kultur. De benyttes ved begravelsesritual og innvielsesesseremonier og er avbildet på både nasjonalflagg og penger. Og det beste ølet heter naturligvis "Tusker"!
   I dette barske mannssamfunnet, betraktes en hustru som en del av sin manns rikdom. Det er fremdeles vanlig å betale "brudepris", en sum kontanter, noen svin, et par okser, diverse tradisjonelle håndarbeider og gaver. Beløpet avhenger av hvor stor og rik familien er, hvor flink man er til å forhandle og hvor ivrig gutten er etter å få jenta. For å holde inflasjonen under kontroll, har høvdingerådet fastsatt en "brudeverdi" på maks 300.000 Vatu. For tiden ligger markedsverdien på en kone på samme nivå som en bil, ergo kalles gifteferdig jenter Toyotaer!
   -Hvor mye har du betalt for kona di, spurte en innfødt Martin. Selv hadde han ikke betalt for sin. Han hadde fått henne "på krita"!

Livsfarlig manndomsprøve
Dessverre var vi for sent ute til å få med oss "tårnhopping" som Pentecost er så kjent for. Her hiver unge menn seg utfor 20-30 meter høye bambusstillas med anklene bundet til lange lianer som er tilmålt så nøyaktig at når de elastiske båndene strekker seg helt ut i fallet, skal hodet bare så vidt sneie bakken. Denne modige manndomsprøven fremføres i forbindelse med vårens søtpotetfestival og sies å garantere en vellykket avl i året som kommer. Forgjengeren til nåtidens strikkhopping er ingen ufarlig sport. I 1974, da Dronning Elizabeth overvar en slik seremoni, brakk en ung gutt nakken og døde rett for øynene på henne.
   Under krigen bygde amerikanerne baser på Espiritu Santo og Efate som skulle brukes i forbindelse med kampene om Salomonøyene. I Luganville konstruerte 200.000 amerikanere en "instant city" komplett med telefon og telegraf, kino og teater, radiostasjon og sykehus, veier og broer, flyplass og kaianlegg. Heldigvis ble ikke øyene angrepet, så da krigen var over stod en hel infrastruktur igjen. I dag er den ganske forfallen, spesielt "Quanset" husene med sine stygge, rustne blikktak. Men de eiendommelige tunnellformede rønnene tåler sterk vind og er meget praktiske i dette området som rammes av sykloner hyppigere enn noe annet sted i Stillehavet - hele 29 mellom 1970 og 1985.

Internett og fingermat
I Luganville fant jeg til min overraskelse en internett-kafé drevet av en ung, moderne "ni-vanuatu". Vi ble nokså sjokkert da han presenterte seg som "Me monkey Roy!" Da han så reaksjonen vår, lo han hjertelig og forklarte at det var en helt vanlig måte å presentere seg på i dette samfunnet. Den sympatiske mannen, som var utdannet i Australia, var like fascinert av oss og vår livsstil som vi av ham og hans kultur. Vi hadde mye å snakke om og arrangerte en seiltur for ham og kona. Opplevelsen ble så vellykket at de inviterte oss hjem. Vi kan telle på én hånd hvor mange ganger det har skjedd siden reiste ut med Nor Siglar.
   Det ble duket til tradisjonell "lap-lap"-middag. Søtpoteter ble raspet og blandet med kokosmelk til en seig masse som ble tilført aromatiske urter - og en hel kylling for anledningen. Så ble deigen pakket inn i bananblader og stekt på glohete steiner i jordovn. Da retten var ferdig, ble den båret inn og servert på en matte på gulvet. Den skulle spises med fingrene, men ikke før en følelsesladet bordbønn var bedt. De var svært religiøse disse kjekke, unge menneskene, hvis forfedre stammer fra øya, Erromango, hvor de første misjonærene ble slått ihjel og satt til livs.

Overtro og sort magi
"Ni-vanuatu" var sene til å akseptere kristendommen. 16 prosent følger fremdeles "kastom". På noen øyer ble kannibalisme praktisert helt frem til krigens dager. Som i andre primitive samfunn, klarte den hvite mann å redusere den innfødte befolkningen ved å introdusere smittsomme sykdommer, alkohol og slaveri. Folketallet falt fra 1/2 million tidlig på 1800-tallet, til 40.000 I 1920.
   "Ni-vanuatu" er svært overtroiske og forbausende mange praktiserer sort magi. Denne trolldomsbesettelsen kan føre til skumle saker. Mens vi var i Luganville, ble to unge jenter drept. "Hill people"-stammen ble mistenkt for drapene. De nye vennene våre forklarte at disse buskmennene tror at hvis de kan få tak i en annen persons organer, kaprer de vedkommendes åndekraft, styrke og kunnskaper. De var ordentlig skremt og likte ikke å snakke om det. - "Hill people" ligner på pygmeene, hvisket de. - De er menneskesky og lever isolert i jungelen. Når de en sjelden gang våger seg frem til sivilisasjonen, er de lett gjenkjennelige for de vandrer halvnakne omkring.

Rask seilas mot tropene
I Luganville fikk vi føling med urolighetene lenger nord. Svære Hercules-maskiner fra New Zealand med tropper og utstyr til Salomonøyene mellomlandet på Espiritu Santo. Det var nettopp blitt erklært unntakstilstand i hovedstaden, Honiara og folk mente det ville være uforsvarlig å begi seg dit nå. Alle seilervennene våre hadde forlatt oss til fordel for Ny-Caledonia og Australia. Men radioamatører i Ny Georgia-gruppen rapporterte at tilstanden der var fredelig. De elsket området. Så lenge vi unngikk Guadalcanal og Malaita, senter for opptøyene, burde vi være trygge.
   Vi gjorde oss klare til avreise og provianterte i butikker som hovedsaklig ble drevet av fransktalende vietnamesere og som formelig krydde av kakerlakker og meldyr. Heldigvis trengte vi ikke så mye. Men denne gangen ble varene inspisert ekstra nøye og frukt og grønnsaker omhyggelig vasket før de ble bragt ombord. Vi har nemlig vært fri for kakerlakker ganske lenge nå, takket være en søt liten gekko som har slått seg ned på NorSiglar!
   Den 750 nm lange seilasen var en av de raskeste vi har opplevd med fem dager på slør i sterk passatvind og minimale seilforandringer. Dog kom vi ut for et av de verste squallene vi har opplevd. På et øyeblikk raste vinden opp i 50 knop, akkompagnert av et forrykende regnvær, lyn og torden. Vi diskuterte å reve da vi så de første, mørke skyene, men lot det være. Som vanlig skal man gjøre det med det samme man tenker tanken!
   Ellers var den mest spennende hendelsen på veien å krysse en aktiv undervansvulkan som hadde sitt siste utbrudd I 1965. Sakte, men sikkert forflyttet vi oss mot tropene fra 15 grader S til 8 grader S. Temperaturen steg og steg, det ble fryktelig varmt og fuktig.

- Hørt om JFK?
I Honiara var tilstanden så kaotisk at vi fortsatte til Gizo, hvor myndighetene var forståelsesfulle og sjekket oss inn uten problemer. Ikke før var ankeret i bunn, så kom en mørk kar padlende i en bitteliten uthult kano med bare hendene og ropte: "My name is Bill! Har dere hørt om JFK?" Uten å vente på svar, fortsatte han: "Bestefaren min reddet Kennedy da torpedobåten hans ble rent i senk av en japansk destroyer under krigen!" Så holdt han frem en flott krigsmaske som ble vår første anskaffelse i Salomonoyene. Tenke seg til å eie en utskjæring laget av sønnesønnen til mannen som reddet selveste JFK...
   I likhet med "ni-vanuatu" ble salomonerne også utnyttet og utryddet av den hvite mann. Men i motsetning til Vanuatu, lå øyene midt i slagmarken og figurerte avgjørende i kampene mellom USA og Japan. I dag flokker sportsdykkere fra hele verden til disse vakre øyene for å utforske de mange vrakene som ligger strødd på havets bunn i dette verdens avsidesliggende hjørne.
   Vi kunne bare avse tre uker i Salomonøyene, og konsentrerte oss om Marovo Lagoon, en praktfull lagune som står på Unescos liste over verneverdige naturområder. Her finner man også noen av Stillehavets dyktigste treskjærere. Vi gikk fullstendig amok og hamstret alt fra små "Nguzunguza" gallionsfigurer og krigsmasker til boller og fat, modellkanoer og skulpturer inspirert av motiver fra havet. Treskjærerne brukte rosentre og ibenholt som de dekorerte med perlemor fra det vakre nautilusskjellet. Gjenstandene var av høy kvalitet og kunstnerisk utførelse og etter våre begreper meget rimelige. Her levde folk så isolert at de gjerne ville byttehandle. Som regel foretrakk de halvparten penger, halvparten ting. Det var greit for oss, for slik ble vi kvitt en del gamle saker som vi hadde liggende, som for oss var bare skrot eller utslitt, men som tydeligvis var til nytte for de innfødte. Vaskepulver og såpe, klær og sko, sengetøy og håndklær, kopper og kar, batterier og sandpapir, skolematerialer og redskap var populære ting. Sesjonene som kunne vare timevis, var slitsomme men utrolig underholdende.

Glade, røde smil
På Salomonøyene, også kalt "The Happy Isles", er menneskene nettopp det: Happy, hyggelige og gjestfrie. De 400.000 innbyggerne varierer fra blåsvarte papuanere til sjokoladebrune melanesere, bronsefargede mikronesere og lyse polynesere. Barna er noen av de vakreste vi har sett noe sted. I Chea, en veladministrert, liten landsby, ble vi tatt hånd om av en talsmann med illrødt glis. Det kom av "betelnøtten", en nøtt som tygges sammen med aromatiske blad og korallstov. Blandingen, som virker lett berusende, er populær blant øyas strenge 7. dags adventister som hverken har lov til å røke eller drikke. Så det var mange røde lepper og råtne tenner å se på stedet, hvis forfedre misjonærene hadde sin fulle hyre med å omvende - de fryktede hodejegerne! Beviset fikk vi i jungelen hvor vi fant en hule full av hodeskaller fra fordums tid!
   I dag har etterkommerne et mye roligere gemytt, og det er lett og bli glad i disse menneskene. Så vi besluttet å dele ut briller til dem som trengte det på denne lille øya, hvor nordmannen, Dr. Edvard Hviding, antropolog fra Universitetet i Bergen, studerte stedets kultur og historie på slutten av 80-tallet. Han dokumenterte arbeidet sitt i flere fagbøker som brukes i skolen her. De innfødte kjente godt til Norge, så vi syntes det var morsomt å fortsette tradisjonen med hjelp derfra!
   Tre uker forsvant på et blunk. Vi kunne ha blitt mye lenger, men Lousiadene i Papua Ny-Guinea lokker på veien til Australia. Dessuten har vi avtalt møte i Gove med seks andre båter som vi skal seile sammen med til Indonesia. Det er på tide å gjøre neste trekk på havets sjakkbrett.